Separation Road starter med en intro komponert av Andreas Dahlbäck, Annas nye samarbeidspartner. Dahlbäcks inntreden i det Ternheimske univers er en nyhet jeg ikke nødvendigvis er begeistret over. På den forrige skiva, "Somebody's outside", var Anna Ternheim kaptein på egen skute, og det resulterte i en spartansk produksjon som fungerte fint opp mot den skruppelløse nakenheten hun kjørte så hardt på den gang. Og, minst like viktig: Så lenge hun var soloaktør var det enda enklere å fantasere om den vevre lille sangerinnen. Nå, når denne mistenkelige "Anders Dahlbäck" har entret studioet merker jeg at jeg blir litt sjalu. I mine drømmer er det jeg som skal være den hjelpende hånden på kontrabass og massasje. Og introen, som er Dahlbäcks eneste kompositoriske bidrag, er også et av skivas svakeste punkt - et meningsløst anslag som, slik jeg ser det ikke har så alt for mye å gjøre med det som kommer etterpå.
Rent produksjonsmessig ender det nye samarbeidet i et større og mer polert sound. På Girl laying down høres refrenget ut som Coldplay, mens versene er en særnordisk tangovariant med sterke islett av ECM-lyden. Skiva fortsetter over samme lest. På Such a lonely soul minner det mest av alt om norske Thinkerbell, som ga ut en anstendig skive for en halv evighet siden. Gitaristen har hørt på U2, og slipper delaysmygere i periferien. No subtle men er veldig fin, og her er Dalbäcks lydtepper mye mer hensiktsmessig. Refrenget No subtle men came to my town / No subtle man begging for my hand får meg til å hoppe i sofaen og bestille enveisbillett til Stockholm. Jeg kan godt være subtil og sånn, jeg, om hun skulle være interessert.
Anna Ternheim er best på de rolige låtene. Det er her hun tar de modigste valgene, og det er her produksjonen sitter som støpt. Hun har ikke noen spesiellt lyrisk stemme, men måten hun blottstiller svakhetene sine på gjør at hun slipper unna. Vokalproduksjonen er tørr, nær og nøktern - den innbyr til søtladne illusjoner om at hun sitter ved siden av deg og snakker med lavmælt stemme. Tekstene formidles uanstrengt uten å bli unnvikende. Riktig bra. På de mer temposterke sangene blir bildet et litt annet - her føler jeg at hun mangler retning. Låter komponert på kassegitar lettbent oversatt til et friksjonsløst bandformat. Ikke så bra.
Tribute to Linn er en liten perle. Skikkelig islandsk produksjon, og ikke for mye om og men. Halfway to fivepoints bruker samme taktikk, og vinner på det.
Alt i alt er jeg redd Somebody's outsides svakheter forteller mer enn styrkene. Nok en gang leverer hun et knippe strålende ballader - uten å noen gang å nå den lyriske fortettetheten hun klarte på særlig I'll follow you tonight fra Somebody's outside. Men, som nevnt, når bandet setter inn er det vanskelig å få øye på formålet; hvorfor akkurat de spiller sammen.
Men Anna er fremdeles min favorittfantasi. Trass i slicke, kjipe Anders Dahlbäck som sikkert har limahlsveis og utvaska Levi's. Trass i at jeg registrerer at han, i tillegg til å være produsent og gitarist også er manager (og åpenbart en stor støtte, som hun understreker i shoutoutene sine). Jeg vet at det er helt irrasjonelt å forføge Ternheim i samme håndvending som jeg blankt avviser alt annet Skandinavia måtte by på av tung høstmusikk - men enkelte irrasjonelle valg må man simpelt hen ta - eller, som Anna sier selv: The worst mistake to make - or just the kind of promise you simply have to break. Separation Road er full av feilgrep og brutte løfter. Å elske denne skiva er den typen kjærlighet du må kjempe for. Foreløpig er jeg ikke sikker på om jeg kommer til å gidde akkurat det. Men Anna skiller seg såpass mye ut at jeg kommer til å bruke hele betenkningstiden og alle hjelpemidler. Og det sier kanskje ikke så lite. På gjenhør, søta - skaff deg fuzzbox og dildo til neste gang.
0 innlegg av erlend:
Post a Comment