Arge supportere tok til gatene etter 0-5tapet mot USA.
Monday, January 30, 2006
Get on da bus del 5
Vi må nok sette opp ekstrabusser på turen til finnmark, for her er det mange som skal på: Mine damer og herrer, jeg nominerer Det Norske Herrelandslaget i Fotball til bussreisen.
Jeg var en av idiotene som satt oppe og ventet på USA - Norge i går kveld. Først så jeg Mallorca mot Barcelona. Barcelona spilte under pari, men da Messi kom på eksploderte det, og plutselig sto det tre null. For en spiller. Det samme kan jeg ikke si om noen av de spillerne norge stilte med mot Statene.
Jeg har faktisk ikke sett noe lignende: En ting er å spille dårlig - en annen ting er å spille dårligere enn landslaget til Andorra. De fikk ikke til noen ting, først og fremst fordi de ikke prøvde. Gammelmodig sagt: Spiller du med flagget på brystet bør du gi alt hva remmer kan holde. Stian Ohr, Raymond Kvisvik, Espen Johnsen: legg dere under en tue og tenkt på hva dere har gjort. Jeg vil ikke se dere de neste tre årene.
Og Oggie, klovnenes overkommandør: Du skulle servere store øyeblikk. Kanskje på tide å revurdere laguttaket og fremgangsmåten. Laget er overbefolka av ufordragelige femogtjueåringer. Som norsk kis (nesten) i midten av tjueåra kan jeg fortelle deg at det er dømt til å gå dårlig. Grunnen til at drillos gjorde suksess i fireognitti var at spillerne ga alt. Få inn for eksempel Bård Borgersen, starts kaptein: Der har du en kar med store og hårete baller. Få inn Hassan også. Han gjør det bra i Hamburger Sportsverein, og det er på tide vi fikk en Marokk på laget.
Lyspunktet for landslagets vedkommende er at finnmarksvidda ikke er noe dårligere spileunderlag enn Ullevaal (på tide at vi skrinlegger Ullevaal som landslagsstadion - det er et merkantilt øyesår, ikke en landslagsarena.).
Stake, gutta! Kyssminhvitenestenjødiskebakende.
Jeg var en av idiotene som satt oppe og ventet på USA - Norge i går kveld. Først så jeg Mallorca mot Barcelona. Barcelona spilte under pari, men da Messi kom på eksploderte det, og plutselig sto det tre null. For en spiller. Det samme kan jeg ikke si om noen av de spillerne norge stilte med mot Statene.
Jeg har faktisk ikke sett noe lignende: En ting er å spille dårlig - en annen ting er å spille dårligere enn landslaget til Andorra. De fikk ikke til noen ting, først og fremst fordi de ikke prøvde. Gammelmodig sagt: Spiller du med flagget på brystet bør du gi alt hva remmer kan holde. Stian Ohr, Raymond Kvisvik, Espen Johnsen: legg dere under en tue og tenkt på hva dere har gjort. Jeg vil ikke se dere de neste tre årene.
Og Oggie, klovnenes overkommandør: Du skulle servere store øyeblikk. Kanskje på tide å revurdere laguttaket og fremgangsmåten. Laget er overbefolka av ufordragelige femogtjueåringer. Som norsk kis (nesten) i midten av tjueåra kan jeg fortelle deg at det er dømt til å gå dårlig. Grunnen til at drillos gjorde suksess i fireognitti var at spillerne ga alt. Få inn for eksempel Bård Borgersen, starts kaptein: Der har du en kar med store og hårete baller. Få inn Hassan også. Han gjør det bra i Hamburger Sportsverein, og det er på tide vi fikk en Marokk på laget.
Lyspunktet for landslagets vedkommende er at finnmarksvidda ikke er noe dårligere spileunderlag enn Ullevaal (på tide at vi skrinlegger Ullevaal som landslagsstadion - det er et merkantilt øyesår, ikke en landslagsarena.).
Stake, gutta! Kyssminhvitenestenjødiskebakende.
Friday, January 20, 2006
I går overhørte jeg en samtale på T-banen.
En person kommenterte at det snødde.
Den andre personen nikket vitende og skyldte på klimaforandringene.
Correct me if I'm wrong, men:
Er det ikke litt drøyt å skylde på klimaforandringene når alt er som normalt? Er det blitt så ille at selv normalt vær er unormalt?
Er svart blitt hvitt og hvitt blitt svart?
Puster vi fremdeles inn oksygen?
Et mysterie pakket inn i en gåte pakket inn i et konundrum.
Disse tingene undres jeg over.
En person kommenterte at det snødde.
Den andre personen nikket vitende og skyldte på klimaforandringene.
Correct me if I'm wrong, men:
Er det ikke litt drøyt å skylde på klimaforandringene når alt er som normalt? Er det blitt så ille at selv normalt vær er unormalt?
Er svart blitt hvitt og hvitt blitt svart?
Puster vi fremdeles inn oksygen?
Et mysterie pakket inn i en gåte pakket inn i et konundrum.
Disse tingene undres jeg over.
Tuesday, January 10, 2006
Spill allmenncupen tre ganger etter hverandre. "Once upon a time in America" burde ha en fair sjans til aa vinne minst en av dem.
Friday, January 06, 2006
NEI! NEI! Jeg angret meg nesten med en gang! I ettertid ser jeg at det var skikkelig skikkelig dumt å si noe sånt. Går og tar meg en jaffaappelsin. Det er vanskelig å være talsmann.
Wednesday, January 04, 2006
Fra bunnen av Aker Brygges havnebasseng til toppen av pallen i Bergiesel
JA! Endelig klarte den forbanna vossingen å klatre til topps - og (som Scheie var kjapp til å påpeke) det var den første seieren i Innsbruck siden 1982. Og når Bjørn Einar Forbanna Sutrekopp Romøren kom på tredjeplass, får det gå greit at Roar Retard Ljoekelsoey tabba seg ut i det andre hoppet og falt ned til en femte. 1-3-5 - årets feteste norske sportsresultat.
Ser ut som om Pølsa Bråthen og Dr. Kojonkoski har gjort et eller annet riktig. Starten på sesongen sugde bra lut - men nå er det slutten på hoppuka (hvor vi får en grei tredjeplass), så er det VM i skiflyvning (Hvor vi i hvert fall skal vinne lagkonkurransen) og så er det OL. Dette blir bra. No vart je gla.
Ser ut som om Pølsa Bråthen og Dr. Kojonkoski har gjort et eller annet riktig. Starten på sesongen sugde bra lut - men nå er det slutten på hoppuka (hvor vi får en grei tredjeplass), så er det VM i skiflyvning (Hvor vi i hvert fall skal vinne lagkonkurransen) og så er det OL. Dette blir bra. No vart je gla.
Tuesday, January 03, 2006
NittensYttifire
Vinneren av neste års gullblogg bør jo bli denne perlen. Bare forsøk å hør ham i hodet mens dere leser. Stor kunst
Monday, January 02, 2006
Fra ignoransens annaler, del 8 og 9
The Sign og Brazzy Voices
La oss kalle det kombinatorikk. Den befriende motsatsen til det rendyrkede. Det man leter etter at man er ferdig med en “stil” eller et “uttrykk“. Det som er igjen etter at man er blitt lei av noe.
Det er det man tar med seg - enten man er en femtiårig jazzmusiker eller en tjueårig musikkelsker. Det er det man bringer med seg etter at man er lei av alle nykkene, livsstilpakken som på død og liv må klistre seg til hver minste flik av musikkfirmamentet.
Kanskje Arild Andersen på et tidspunkt skjønte akkurat dette - at han, i ett tidspunkt, tidlig på totusentallet, så seg tilbake, gjennom hele sin mangslungne jazzkarriere og sa: Fuck It. Jeg orker ikke dette. Jeg har et par mil igjen i kroppen. Men ikke faen om jeg gidder å bruke det på noe så utpreget fake som et ideal. Ikke faen om jeg lar bassen svinge til jazznazismens rytmer. Enten det gjelder frijazz eller swing. No Sir. Det er ikke det jeg er hypp på.
Så hør The Sign - hør dem rase igjennom tiårene, til Kjærstads store fryd. Hør Andersen lage bremsespor på basshalsen, la Carsten Dahl slå gnister på flygelet - visste du at han var trommis tidligere? - la Patrice Heral gaule den siste biten av liv ut av trommesettet.
Gutta har spilt seg gjennom hver minste del av jazzen. Andersen har selv vært med på å etablere hele det norske jazzvokabularet - han er en slags cool Ivar Aasen - i tillegg har han vært med på celebre skiver av folk som Sam Rivers - ikke dårlig, ikke sant? - og i tillegg har han vært gift med BÅDE Radka Toneff og Hege Schøyen. Reeeeespect.
Og Dahl - for et navn på en slik musiker. En person hvis pianospill i sannhet er et landskap, en trygg hegn for utrygt spill. En danske med et særdeles udansk navn - en dahl der ingen eksisterer. Sånn sett slik Tage Anderson (eller var det han andre?) beskrev Monica Z: Et tyttebær i et martiniglass. En anomali.
Slik jazz burde ikke (eller kanskje burde) eksistere. Alle forbehold er fjernet. Alle hemninger er slukt. Det hele høres ut som en vits: En femtiårig nordmann, en førtiårig danske og en trettiårig franskmann går inn på en bar. Grisen kommer ut, men i form av en jordbærmarinert juleribbe. For en overraskelse.
“The Sign” er som et ekte iransk teppe. Dratt gjennom ørkenen. Et konglomerat av verneverdige biter. Fri for kvalmende snirklete sammenhenger - iranske tepper er hakkete, get it? Rette linjer, fri for realisme, full av hukommelse. Frijazz slik Andersen husker det. Bill Evans slik Carsten Dahl elsker ham. Sampler slik Patrice Heral fikser dem.
Også er det plutselig vakkert - med ett er det slik Morthen Krogvold liker det. Makan. Men like etter er det ufordragelig igjen. Ingenting er som det skal være - ingenting er like konformt som Garbareks arkitektur eller Rypdals design. Det er Rollins, det er Monk, det er Mingus - feilaktig, mangslungent, samlende - la oss kalle det Jazz. The Sign.
Så reiser vi kanskje fra Sign til Sogn. Til en kirke. Og i disse høytider, la oss spørre oss selv: holder denne sakralrunkingen noe mål? Kanskje. En gang i blant. Kanskje med en brødregjeng fra Suløen bak roret. Tydeligvis. De har med David Peaston fra The Art Ensemble of Chicago på vokal og orgel - forøvrig et av de siste tiårs mysterier at han ikke har slått stort igjennom. Sunnmøre Kristelige UngdomsKor på kor. Herregud, de har med SKRUK på kor. Selv ikke Harald Eia kan ironisere over dette.
Hører du, Geir Thomas? Det er slik det burde funke. Amerikanske gospelsanger på norsk. Norske salmer på amerikansk. De starter med “Sometimes I feel like a motherless child” og you bet your ass I do. Peaston synger best, han synger bedre enn… i hvert fall bedre enn Sondre Bratland. Så tek ingen glansen av livet. Jesus drar båten i land. Lester Bowie hjelper ham på trompet. B3’en er ikke håpløs, den heller. Leslieforsterkeren blåser inn like mye liv som en ekte sunnmørsk kuling i kirkelokalet.
Sopranene tar over der trompetene messet - øverst klinger en (jeg vet da faen åssen hun kom opp dit) enslig en. Så kommer Heraklit - “Everything must change”. You said it. Tjukken synger som faen. Stryk det. Ikke en gang Faen har slik en stemme - David Peaston synger som om erkeengelen Mikael selv har bitt ham i ræva. Og med ham følger himmelske basuner og en djevelsk tuba. Everyone will change. Mingus tok med seg klappingen, men jeg måtte til Brazz Brothers for å få en hel gudstjeneste inn i stua. Typisk norsk.
Egil Bop Johansen er stammehøvding og afrikanerne stever. Jan Magne Førde skriver bruremarsjen et år eller fire etter og får sine femten minutter med AriMarthabryllupet. Så drar nægertjukken en vokalcadense uten like og bandet ramler inn som en kjærkommen vennegjeng på et lenge etterlengtet nachspiel. There are not many things you can be sure of - except rainfall from the clouds - the sunlight from the sky - and hummingbirds do fly - Everything must change.
Kirken klapper propert og gutta skifter toneart. Plutselig høres SKRUK ut som et gammalt trampeorgel. David Peaston slår noen korder på orgelet. Så kommer en av de salmene jeg innbiller meg at nordmenn har slengt tilbake mot havgapet hver gang de har mistet en av sine kjære - en bekreftene liten kvikkas ved navn “Eg veit i himmelrik ein borg”. Og jeg er sikker på at Gud, om han nå en gang gidder å eksistere, er enig i at vi traff ganske godt der. Den er rett og slett nydelig.
Eg veit, rett og slett. Ikke noe kanskje. Ikke noe av Erik Poppes tvil - “Eg Veit” er like sikker som Mingus sin “Freedom”, som Lennons “Love Is the answer, and you know that - for sure”. For dem som tviler serveres det nydelige soli etter verset. Tubaen drar seg gjennom versene slik en bass ikke kunne, men som bare en god bassist kan.
Tydeligvis har god kultur noe å gjøre med vellykkede sammensetninger av i utgangspunktet uforenlige bestanddeler. La oss kalle det kombinatorikk. Den befriende motsatsen til det rendyrkede. Det man leter etter etter at man er ferdig med en “stil” eller et “uttrykk”. Det som står igjen etter man er lei av noe. Invitten til å grave seg ned i noe. En gruve - en groove. Vær så snill og be meg om å brenne disse skivene til dere: “The Sign” og “Brazzy Voices”.
La oss kalle det kombinatorikk. Den befriende motsatsen til det rendyrkede. Det man leter etter at man er ferdig med en “stil” eller et “uttrykk“. Det som er igjen etter at man er blitt lei av noe.
Det er det man tar med seg - enten man er en femtiårig jazzmusiker eller en tjueårig musikkelsker. Det er det man bringer med seg etter at man er lei av alle nykkene, livsstilpakken som på død og liv må klistre seg til hver minste flik av musikkfirmamentet.
Kanskje Arild Andersen på et tidspunkt skjønte akkurat dette - at han, i ett tidspunkt, tidlig på totusentallet, så seg tilbake, gjennom hele sin mangslungne jazzkarriere og sa: Fuck It. Jeg orker ikke dette. Jeg har et par mil igjen i kroppen. Men ikke faen om jeg gidder å bruke det på noe så utpreget fake som et ideal. Ikke faen om jeg lar bassen svinge til jazznazismens rytmer. Enten det gjelder frijazz eller swing. No Sir. Det er ikke det jeg er hypp på.
Så hør The Sign - hør dem rase igjennom tiårene, til Kjærstads store fryd. Hør Andersen lage bremsespor på basshalsen, la Carsten Dahl slå gnister på flygelet - visste du at han var trommis tidligere? - la Patrice Heral gaule den siste biten av liv ut av trommesettet.
Gutta har spilt seg gjennom hver minste del av jazzen. Andersen har selv vært med på å etablere hele det norske jazzvokabularet - han er en slags cool Ivar Aasen - i tillegg har han vært med på celebre skiver av folk som Sam Rivers - ikke dårlig, ikke sant? - og i tillegg har han vært gift med BÅDE Radka Toneff og Hege Schøyen. Reeeeespect.
Og Dahl - for et navn på en slik musiker. En person hvis pianospill i sannhet er et landskap, en trygg hegn for utrygt spill. En danske med et særdeles udansk navn - en dahl der ingen eksisterer. Sånn sett slik Tage Anderson (eller var det han andre?) beskrev Monica Z: Et tyttebær i et martiniglass. En anomali.
Slik jazz burde ikke (eller kanskje burde) eksistere. Alle forbehold er fjernet. Alle hemninger er slukt. Det hele høres ut som en vits: En femtiårig nordmann, en førtiårig danske og en trettiårig franskmann går inn på en bar. Grisen kommer ut, men i form av en jordbærmarinert juleribbe. For en overraskelse.
“The Sign” er som et ekte iransk teppe. Dratt gjennom ørkenen. Et konglomerat av verneverdige biter. Fri for kvalmende snirklete sammenhenger - iranske tepper er hakkete, get it? Rette linjer, fri for realisme, full av hukommelse. Frijazz slik Andersen husker det. Bill Evans slik Carsten Dahl elsker ham. Sampler slik Patrice Heral fikser dem.
Også er det plutselig vakkert - med ett er det slik Morthen Krogvold liker det. Makan. Men like etter er det ufordragelig igjen. Ingenting er som det skal være - ingenting er like konformt som Garbareks arkitektur eller Rypdals design. Det er Rollins, det er Monk, det er Mingus - feilaktig, mangslungent, samlende - la oss kalle det Jazz. The Sign.
Så reiser vi kanskje fra Sign til Sogn. Til en kirke. Og i disse høytider, la oss spørre oss selv: holder denne sakralrunkingen noe mål? Kanskje. En gang i blant. Kanskje med en brødregjeng fra Suløen bak roret. Tydeligvis. De har med David Peaston fra The Art Ensemble of Chicago på vokal og orgel - forøvrig et av de siste tiårs mysterier at han ikke har slått stort igjennom. Sunnmøre Kristelige UngdomsKor på kor. Herregud, de har med SKRUK på kor. Selv ikke Harald Eia kan ironisere over dette.
Hører du, Geir Thomas? Det er slik det burde funke. Amerikanske gospelsanger på norsk. Norske salmer på amerikansk. De starter med “Sometimes I feel like a motherless child” og you bet your ass I do. Peaston synger best, han synger bedre enn… i hvert fall bedre enn Sondre Bratland. Så tek ingen glansen av livet. Jesus drar båten i land. Lester Bowie hjelper ham på trompet. B3’en er ikke håpløs, den heller. Leslieforsterkeren blåser inn like mye liv som en ekte sunnmørsk kuling i kirkelokalet.
Sopranene tar over der trompetene messet - øverst klinger en (jeg vet da faen åssen hun kom opp dit) enslig en. Så kommer Heraklit - “Everything must change”. You said it. Tjukken synger som faen. Stryk det. Ikke en gang Faen har slik en stemme - David Peaston synger som om erkeengelen Mikael selv har bitt ham i ræva. Og med ham følger himmelske basuner og en djevelsk tuba. Everyone will change. Mingus tok med seg klappingen, men jeg måtte til Brazz Brothers for å få en hel gudstjeneste inn i stua. Typisk norsk.
Egil Bop Johansen er stammehøvding og afrikanerne stever. Jan Magne Førde skriver bruremarsjen et år eller fire etter og får sine femten minutter med AriMarthabryllupet. Så drar nægertjukken en vokalcadense uten like og bandet ramler inn som en kjærkommen vennegjeng på et lenge etterlengtet nachspiel. There are not many things you can be sure of - except rainfall from the clouds - the sunlight from the sky - and hummingbirds do fly - Everything must change.
Kirken klapper propert og gutta skifter toneart. Plutselig høres SKRUK ut som et gammalt trampeorgel. David Peaston slår noen korder på orgelet. Så kommer en av de salmene jeg innbiller meg at nordmenn har slengt tilbake mot havgapet hver gang de har mistet en av sine kjære - en bekreftene liten kvikkas ved navn “Eg veit i himmelrik ein borg”. Og jeg er sikker på at Gud, om han nå en gang gidder å eksistere, er enig i at vi traff ganske godt der. Den er rett og slett nydelig.
Eg veit, rett og slett. Ikke noe kanskje. Ikke noe av Erik Poppes tvil - “Eg Veit” er like sikker som Mingus sin “Freedom”, som Lennons “Love Is the answer, and you know that - for sure”. For dem som tviler serveres det nydelige soli etter verset. Tubaen drar seg gjennom versene slik en bass ikke kunne, men som bare en god bassist kan.
Tydeligvis har god kultur noe å gjøre med vellykkede sammensetninger av i utgangspunktet uforenlige bestanddeler. La oss kalle det kombinatorikk. Den befriende motsatsen til det rendyrkede. Det man leter etter etter at man er ferdig med en “stil” eller et “uttrykk”. Det som står igjen etter man er lei av noe. Invitten til å grave seg ned i noe. En gruve - en groove. Vær så snill og be meg om å brenne disse skivene til dere: “The Sign” og “Brazzy Voices”.
'twas the best of times and the worst of times?
Dum og skrøpelig som jeg var endte jeg opp med å se Fire Gravferder og en Brudgom i går. Flott start på det nye året - alltid like fjollete Hjuuuu Grant, alltid like overfladiske Andie MacDowell, alltid like etellerannet "Funeral Blues" av W.H. Auden. Og, siden jeg ikke var helt i vater, og ikke særlig interessert i å le av half-assed british puns, var det nok romantiskdelen mer enn komediedelen som satt. Uten at jeg likte det noe særlig. Sånn sett starter 2006 ganske ille. "We gotta get you a woman" med Todd Rundgren på stereoen. Swell.
Men men. Tilbake til den gamle kjenningen 2005. Skjedde det noe særlig? Ikke som jeg kan huske. Et regjeringsskifte her. Et jordskjelv i Pakistan der. Men stort sett dreide dette året seg om (i det minste for meg) følelsen av at man atter en gang er inne i en eller annen slags rytme. De første årene etter videregående var liksom som et prog-epos - masse ulike taktskifter, moduleringer og fjollete påfunn - nå er jeg mer inne i en 17minutters discoremix. Klapp klapp.
Musikalsk sett syntes jeg 2005 var sånn passe. Det bar preg av akkurat det samme som alle andre år - tåpelig flokkoppførsel blant anmeldelere, bebudete åpenbaringer som uteble, og overraskelser som kom. Mine damer og herrer - Listen.
De feteste Norske
Ping - The Castle Massacre
Det er skikkelig sørgelig om folk ikke får med seg Ping. De er et typisk blank møter blank møter blank band - en frodig Bunglesque stuing anført av Jørgen Greiner Morset på fortreffelig bass og fornøyelig vokal. Vi hadde sikkert blitt lei av Ping også, om de hadde blitt fanget i Håkon Moslets hårløse armhule, men slik er det nå en gang ikke. Foreløpig er Ping en gjeng fine musikalske muldvarper. Sjekk dem ut
Ulver - Blood Inside
Ulver er flaggskipet. Selv om noen av Svartmetallens barnesykdommer fremdeles sitter igjen, er Blood Inside bekreftelsen på at Ulver hører hjemme hos de store gutta. Blood Inside er mer Bomerang Rapido enn den er Il Tempo Gigante. Men det er fremdeles ganske heftig å høre på.
King Midas - The Jaguars
Husker fremdeles første gang jeg støtte på King Midas - det må ha vært på Mars i 1998 (sammen med mor, Victor, Jonathan og Embret), og jeg ble egentlig mer irritert og fascinert enn jeg ble forelsket. Skiva Scandinavia bekreftet det inntrykket, og da Romeo Turn kom ut ga jeg langt faen. Men med The Jaguar har jeg (og alle andre) igjen fått øya opp for Tåsenmafiaen. The Jaguars er faktisk nesten breddfull av klassikere - og den er også opphav til årets mest yndede tekstlinje (ved siden av "Born to be alive") på "Let it in": "Any trick in the book now baby/any trick you
can see/'cause I've got every other girl in town who wants to rescue me". YEAH!
De feteste Utenlandske
Soundtrack of our lives - Origin vol. 1
Soundtrack startet året med en skikkelig kvikkas av en skive. Origin er full av klassisk svensk psykedelia, anført av Skandinavias beste tjukke vokalist, Ebbot Ljungberg. Vent litt, forresten, og stryk tjukke og skandinavias - Ebbot er faktisk på sitt beste en av de kuleste vokalistene i verden i dag. Han synger skikkelig kompis, og er sånn sett perfekt sjeleføde når man har slitt ut andre vokkiser av dette kaliberet. "Bigtime" og "Believe I've Found" er to av årets fineste låter.
Albert Ayler - Holy Ghost + New Grass
2005 var et år i Aylers tegn. I det minste for min del - med reissuene Holy Ghost og New Grass redda han mer enn ti dager. Holy Ghost er nok først og fremst for psychofans - et tiskivers bokssett hvor det bugner av sjelfull frijazz med diverse lydkvalitet. Dette var en skikkelig kjærkommen hjemmelekse for min egen del. New Grass er fusionforsøket fra 1970. Som nevnt funker den skiva kanskje bedre i dag enn da den ble gitt ut for 35 år siden. Prøv den.
DangerDoom - The Mouse and the mask
MF Doom og DangerMouse slo seg sammen og lagde fet hiphop. Nok sagt - herr Doom, as brilliant as ever, sleper seg av gårde langs musens lækre små spor. Kommer til å ta med meg denne inn i 2006 også.
Corrosion of Conformity - In the arms of god
Midt i Progrevivalen syntes jeg det var mye mer morsomt å høre på CoC's kraftrock. Du får ingenting du ikke har hørt før her, men det du får er til gjengjeld konsist, kompakt og fett. New Orleansbandet har vært igjennom et underlig år - refrenget finner du på "Rise River Rise".
De feteste konsertene¨
We på Rockefeller
Animal Alpha varmet opp, og ga oss det første hintet om at de kanskje er litt for proffe. Men vi var entusiastiske allikevel. Da We kom på scenen var alt glemt, og de neste to timene var en praktfull seiersgang på en scene hvor de tidligere har slitt kraftig med å få det til å stemme. Smugglers var kanskje ikke et så bra album som mange syntes - men live kommer Thomas Felberg virkelig til sin rett som Talsmann, og Andreas Kirkvaag er fremdeles norges beste gitarist.
Henry Grimes Trio på Byorkesterets Hus
Trangt lite lokale, tre røffe frijazzgubber på scenen, varmerekord i Kongsberg. Bedre enn dette blir det faktisk ikke.
Cloroform på Energimølla litt senere på kvelden
..men så ble det nesten bedre allikevel. Cloroform tok ingen fanger, og gjorde jobben jævlig vanskelig for The Shining, som skulle avslutte kvelden. Folk var i syvende himmel. Fy faen.
Dett var dett. Til neste år vil jeg at Mars Volta kommer ut med en skive som faktisk funker, at Patton gjør det samme, at Motorpsychos "Black Hole / Blank Page" blir fet og at Serena Maneeesh bomber kraftig. Det siste er riktignok av gammal vane - men allikevel.
Forresten - NHØP, Gebhardt, Dimebag, Gluecifer, Monica Z, div: Dere kommer til å savnes av forskjellige grunner. 2005 er offisiellt historie.
Men men. Tilbake til den gamle kjenningen 2005. Skjedde det noe særlig? Ikke som jeg kan huske. Et regjeringsskifte her. Et jordskjelv i Pakistan der. Men stort sett dreide dette året seg om (i det minste for meg) følelsen av at man atter en gang er inne i en eller annen slags rytme. De første årene etter videregående var liksom som et prog-epos - masse ulike taktskifter, moduleringer og fjollete påfunn - nå er jeg mer inne i en 17minutters discoremix. Klapp klapp.
Musikalsk sett syntes jeg 2005 var sånn passe. Det bar preg av akkurat det samme som alle andre år - tåpelig flokkoppførsel blant anmeldelere, bebudete åpenbaringer som uteble, og overraskelser som kom. Mine damer og herrer - Listen.
De feteste Norske
Ping - The Castle Massacre
Det er skikkelig sørgelig om folk ikke får med seg Ping. De er et typisk blank møter blank møter blank band - en frodig Bunglesque stuing anført av Jørgen Greiner Morset på fortreffelig bass og fornøyelig vokal. Vi hadde sikkert blitt lei av Ping også, om de hadde blitt fanget i Håkon Moslets hårløse armhule, men slik er det nå en gang ikke. Foreløpig er Ping en gjeng fine musikalske muldvarper. Sjekk dem ut
Ulver - Blood Inside
Ulver er flaggskipet. Selv om noen av Svartmetallens barnesykdommer fremdeles sitter igjen, er Blood Inside bekreftelsen på at Ulver hører hjemme hos de store gutta. Blood Inside er mer Bomerang Rapido enn den er Il Tempo Gigante. Men det er fremdeles ganske heftig å høre på.
King Midas - The Jaguars
Husker fremdeles første gang jeg støtte på King Midas - det må ha vært på Mars i 1998 (sammen med mor, Victor, Jonathan og Embret), og jeg ble egentlig mer irritert og fascinert enn jeg ble forelsket. Skiva Scandinavia bekreftet det inntrykket, og da Romeo Turn kom ut ga jeg langt faen. Men med The Jaguar har jeg (og alle andre) igjen fått øya opp for Tåsenmafiaen. The Jaguars er faktisk nesten breddfull av klassikere - og den er også opphav til årets mest yndede tekstlinje (ved siden av "Born to be alive") på "Let it in": "Any trick in the book now baby/any trick you
can see/'cause I've got every other girl in town who wants to rescue me". YEAH!
De feteste Utenlandske
Soundtrack of our lives - Origin vol. 1
Soundtrack startet året med en skikkelig kvikkas av en skive. Origin er full av klassisk svensk psykedelia, anført av Skandinavias beste tjukke vokalist, Ebbot Ljungberg. Vent litt, forresten, og stryk tjukke og skandinavias - Ebbot er faktisk på sitt beste en av de kuleste vokalistene i verden i dag. Han synger skikkelig kompis, og er sånn sett perfekt sjeleføde når man har slitt ut andre vokkiser av dette kaliberet. "Bigtime" og "Believe I've Found" er to av årets fineste låter.
Albert Ayler - Holy Ghost + New Grass
2005 var et år i Aylers tegn. I det minste for min del - med reissuene Holy Ghost og New Grass redda han mer enn ti dager. Holy Ghost er nok først og fremst for psychofans - et tiskivers bokssett hvor det bugner av sjelfull frijazz med diverse lydkvalitet. Dette var en skikkelig kjærkommen hjemmelekse for min egen del. New Grass er fusionforsøket fra 1970. Som nevnt funker den skiva kanskje bedre i dag enn da den ble gitt ut for 35 år siden. Prøv den.
DangerDoom - The Mouse and the mask
MF Doom og DangerMouse slo seg sammen og lagde fet hiphop. Nok sagt - herr Doom, as brilliant as ever, sleper seg av gårde langs musens lækre små spor. Kommer til å ta med meg denne inn i 2006 også.
Corrosion of Conformity - In the arms of god
Midt i Progrevivalen syntes jeg det var mye mer morsomt å høre på CoC's kraftrock. Du får ingenting du ikke har hørt før her, men det du får er til gjengjeld konsist, kompakt og fett. New Orleansbandet har vært igjennom et underlig år - refrenget finner du på "Rise River Rise".
De feteste konsertene¨
We på Rockefeller
Animal Alpha varmet opp, og ga oss det første hintet om at de kanskje er litt for proffe. Men vi var entusiastiske allikevel. Da We kom på scenen var alt glemt, og de neste to timene var en praktfull seiersgang på en scene hvor de tidligere har slitt kraftig med å få det til å stemme. Smugglers var kanskje ikke et så bra album som mange syntes - men live kommer Thomas Felberg virkelig til sin rett som Talsmann, og Andreas Kirkvaag er fremdeles norges beste gitarist.
Henry Grimes Trio på Byorkesterets Hus
Trangt lite lokale, tre røffe frijazzgubber på scenen, varmerekord i Kongsberg. Bedre enn dette blir det faktisk ikke.
Cloroform på Energimølla litt senere på kvelden
..men så ble det nesten bedre allikevel. Cloroform tok ingen fanger, og gjorde jobben jævlig vanskelig for The Shining, som skulle avslutte kvelden. Folk var i syvende himmel. Fy faen.
Dett var dett. Til neste år vil jeg at Mars Volta kommer ut med en skive som faktisk funker, at Patton gjør det samme, at Motorpsychos "Black Hole / Blank Page" blir fet og at Serena Maneeesh bomber kraftig. Det siste er riktignok av gammal vane - men allikevel.
Forresten - NHØP, Gebhardt, Dimebag, Gluecifer, Monica Z, div: Dere kommer til å savnes av forskjellige grunner. 2005 er offisiellt historie.
Sunday, January 01, 2006
Dikt på veien, del 2
Ojojojojoj - trang hjelm.
Hadde eigentleg tenkt å oppsummere året som kommer eller et eller annet slikt noe - men jeg er rett og slett for dårlig og for kynisk. Femteplass i nyttårshopprennet, du liksom. Hva tar du meg for?
Samma det - her er et dikt om holocaust:
Paul Celan - Todesfuge
Schwarze Milch der Frühe wir trinken sie abends
wir trinken sie mittags und morgens wir trinken sie nachts
wir trinken und trinken
wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland dein goldenes Haar Margarete
er schreibt es und tritt vor das Haus und es blitzen die Sterne er pfeift seine Rüden herbei
er pfeift seine Juden hervor läßt schaufeln ein Grab in der Erde
er befiehlt uns spielt auf nun zum Tanz
Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich morgens und mittags wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland dein goldenes Haar Margarete
Dein aschenes Haar Sulamith wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng
Er ruft stecht tiefer ins Erdreich ihr einen ihr andern singet und spielt
er greift nach dem Eisen im Gurt er schwingts seine Augen sind blau
stecht tiefer die Spaten ihr einen ihr andern spielt weiter zum Tanz auf
Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags und morgens wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith er spielt mit den Schlangen
Er ruft spielt süßer den Tod der Tod ist ein Meister aus Deutschland
er ruft streicht dunkler die Geigen dann steigt ihr als Rauch in die Luft
dann habt ihr ein Grab in den Wolken da liegt man nicht eng
Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags der Tod ist ein Meister aus Deutschland
wir trinken dich abends und morgens wir trinken und trinken
der Tod ist ein Meister aus Deutschland sein Auge ist blau
er trifft dich mit bleierner Kugel er trifft dich genau
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
er hetzt seine Rüden auf uns er schenkt uns ein Grab in der Luft
er spielt mit den Schlangen und träumet der Tod ist ein Meister aus Deutschland
dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith
Hadde eigentleg tenkt å oppsummere året som kommer eller et eller annet slikt noe - men jeg er rett og slett for dårlig og for kynisk. Femteplass i nyttårshopprennet, du liksom. Hva tar du meg for?
Samma det - her er et dikt om holocaust:
Paul Celan - Todesfuge
Schwarze Milch der Frühe wir trinken sie abends
wir trinken sie mittags und morgens wir trinken sie nachts
wir trinken und trinken
wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland dein goldenes Haar Margarete
er schreibt es und tritt vor das Haus und es blitzen die Sterne er pfeift seine Rüden herbei
er pfeift seine Juden hervor läßt schaufeln ein Grab in der Erde
er befiehlt uns spielt auf nun zum Tanz
Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich morgens und mittags wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland dein goldenes Haar Margarete
Dein aschenes Haar Sulamith wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng
Er ruft stecht tiefer ins Erdreich ihr einen ihr andern singet und spielt
er greift nach dem Eisen im Gurt er schwingts seine Augen sind blau
stecht tiefer die Spaten ihr einen ihr andern spielt weiter zum Tanz auf
Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags und morgens wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith er spielt mit den Schlangen
Er ruft spielt süßer den Tod der Tod ist ein Meister aus Deutschland
er ruft streicht dunkler die Geigen dann steigt ihr als Rauch in die Luft
dann habt ihr ein Grab in den Wolken da liegt man nicht eng
Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags der Tod ist ein Meister aus Deutschland
wir trinken dich abends und morgens wir trinken und trinken
der Tod ist ein Meister aus Deutschland sein Auge ist blau
er trifft dich mit bleierner Kugel er trifft dich genau
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
er hetzt seine Rüden auf uns er schenkt uns ein Grab in der Luft
er spielt mit den Schlangen und träumet der Tod ist ein Meister aus Deutschland
dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith
Subscribe to:
Posts (Atom)
