Bloggareeeeee

I'm dead (vrøvl om jacko)

2009-06-26T02:39:00.000-07:00

De er pussige, disse dagene hvor alle går rundt og tenker og leser bortimot akkurat det samme og det er helt greit, unntatt for de som heller sørger over Sky Saxon eller Farah Fawcett og later som om de er mer opptatt av det enn dagens store nyhet. Selvsagt juger de - men la dem nå holde på, resten av oss klarer oss fint med vår egen morbide ekstase, den velkjente blandingen av frastøtelse og pur magnetisme Michael Jackson har klart å vekke i oss siden ca. 1991, hvor alle og enhver kunne se at karen ikke akkurat var korrekt navla. Og nå blogger jeg altså - for første gang på flere år. Uansett - her er døgnets merkeligste opplevelser knyttet til tidenes merkeligste artist.

Revolver er fylt av mennesker som hører på Michael Jackson non stop (Før bartenderen setter på Abbey Road av Beatles i sin helhet og det faktisk føles helt riktig, ja, propert, av en eller annen grunn jeg er sikker på forteller ganske mye om hvem han var og hva han betydde (uten at jeg helt klarer å sette fingern på hva det er).) Når nyheten om at CNN har nedgradert tilstanden hans til koma når utestedet, virker en del folk faktisk litt skuffet. Det får da liksom være måte på, og man kan jo ikke avbryte et gravøl halvveis sånn helt plutselig bare fordi han friken nekter å dø.
CNN viser arkivfilm mens Larry King prater med hvem det skal være i timene etter dødsfallet, og spekulerer fritt over en lav sko. På arkivfilmen blir det etterhvert åpenbart at redigereren har vært nødt til å konsentrere seg for å få endringene i pigment til å gli mest mulig sømløst. Man kan for eksempel ikke vise Michael anno 1969 like etter Michael anno 1999 - det vil nemlig påkalle kvalme, snarere enn sorgreaksjoner.
En hel rekke mennesker uttrykker lettelse over dødsfallet, de tror det bare kunne gått enda verre om han faktisk hadde klart å stelle seg på scenen i London. Som om det var på Scenen Jacko hadde problemer. Pøh.
I så godt som alle nekrologer jeg har lest holder skribentene seg til floskelen om at det kun er Off the Wall og Thriller som er vaskekte klassikere, mens Bad var halvveis vellykket og Dangerous er middelmådig. Dette er i beste fall gammalmodig, i verste fall sprøyt. For jada, Dangerous er kitchy og langt fra noe perfekt album - men det er likefullt en brokete og overdådig nestenklassiker som forteller deg det aller meste du trenger å vite om 90tallet (men på en mer datert enn utdatert måte), med et knippe rå låter hvor Keep it in the Closet fører an og om du ikke liker den, liker du ikke pop. Så det så.
En representant for den norske fanklubben hevder i et intervju med Kristoffer Hatteland Endresen at Michael Jackson døde av at han danset for mye. Som Peter Vollset fritt diktet i går: Don't blame it on the drug abuse / don't blame it on the surgeries / don't blame it on the media / blame it on the boogie.

Dagbladet kliner til med overskriften -Håper obduksjonen viser at han ikke er død. Det er umulig å tenke seg at den overskriften kunne dreid seg om noe annet menneske, hvilket i grunnen bringer meg til det siste poenget som slo meg i firetiden i natt da jeg satt sammen med to kompiser og så igjennom Dangerous-dvd'en (den anbefales) som starter med den i sin tid svært kontroversielle videoen til Black or White.

På det tidspunktet i karrierren har Jackson på langt vei gjennomført sin ekstreme kirurgiske reaksjon på sykdommene vitiligo og lupus, han har dyrket oppfatningen av seg selv som et utenomjordisk vesen, blant annet gjennom å spre historier om at han sov i oksygentelt og hadde kjøpt opp beina til elefantmannen.

Men når man kommer til Black or White kan det synes som om pipen har fått en annen lyd. Riktignok tyder slutten av videoen på at Jacko er en puma i menneskekropp/omvendt (hamskifter er naturligvis en mye brukt metafor hos karen), men resten, hvor karen danser med alle verdens folk og kommer med instendige bønner om toleranse og whatnot kan ses som et nokså anstrengt forsøk på å overbevise folk om at han faktisk er et menneske. De samme tendensene kan ses når han mottar the Legend award på Grammyutdelingen i 1993, hvor han holder en overdrevent velskreven tale på monotont og feilfritt vis. Her redegjør han på skjellsettende oppriktig vis for sin fundamentale annerledeshet, samtidig som han henvender seg til verdens befolkning som om han ikke var en del av den.

Når man ser dette er det lett å tenke seg at Jackson forstås best som alien snarere enn menneske. Den personlige historien han etterlater er ørten ganger mer uforklarlig enn en fortolkning som lener seg på det overnaturlige (og unaturlige). Historien om en mann som etterlot seg et gigantisk veldedighetsfond, men som allikevel klarte å bli slått personlig konkurs med den følgen at han måtte arrangere en monstrøs konsertserie som kan ha tatt livet av ham, og hvor det mest normale ved livet hans er at det faktisk tok slutt (innrøm det - du ble jævla overraska) er nesten for trist til å pirke borti. Og mer skal det bli: Sannsynligvis går vi noen år med relativt hårreisende avsløringer i møte. Antagelig kommer vi til å fryde oss. Med andre ord: Det er ikke en tragedie vi er vitne til. Det er sci-fi-horror.

Harrunohasj?

2007-08-27T06:30:00.000-07:00

Bygg om Grotten til trettenmanns kollektiv! Tullingene i Duplex har levd for lenge i skyggen av gravalvoret, og det er på tide at noen tar tak og gir dem pallplass i alskens kåringer av tidenes norske skive før de emigrerer til et sted hvor folk ikke forstår norsk og de endelig blir tatt seriøst.

Bare tulla. Egil er sikkert tilfreds nok der han svever i prompehumornirvana og gir ut sitt besteborgerlige fjas tonesatt med store doser peiling. Trangen til å trekke vitser helt ut har korrumpert talent før, men heldigvis kan korrumpert talent låte jævla stilig. Hør bare på «Ref. fra generalforsamlingen borettslaget der jeg bor» for en kvikk leksjon i fullstendig meningsløs riffgalskap.

Men, så er det dette med at humor eldes fort, og Egil fullpakker taktene med stavelser på en måte som er meget vanskelig å ignorere. Det tryggeste er kanskje å teste musikken på noen som ikke forstår språket. Heldigvis møtte jeg en full danske på fredag. Hans reaksjon på låta "Du må ikke putte gulost i doss": Det er jo fan mig fedt. Det er classic..

Så der har du det. Kult nok til at en danske digger det på fylla og at du ler på førstelytten. Men er det plass til låter med refrenger som Klitoris og elektriker (x8) i dagens musikalske diskurs? Tja, det kan du jo ta opp på en kollokvie, nå som semesteret er i gang.

Floberg-quiz

2007-08-07T06:12:00.000-07:00

"Det ække nødvendigvis slik at jeg syns det er så jævla kult at noen har malt et portrett av meg, skjønner du. Er det virkelig slik at jeg må akseptere det? Ska love deg, jeg, at om jeg finner den penselhomoen som har malt det makkverket, da skal jeg..."

A) fortelle ham akkurat hva jeg synes om eggehvite bakgrunner på portrettbilder.

B) snakke lavere og hesere enn jeg noen sinne har gjort, mens jeg spikker frenetisk på et gammalt fenalår som jeg fõrer ham med. Ærru sulten, eller?

C) tilby ham jobb som scenograf på den nye filmen UFO - "Kutt ut den fliringa og ta meg til ledern din"

D)...da skal jeg... da skal jeg.... da er'n ferdig, for å si det sånn.

Svar (som naturligvis ikke trenger å være blant de fire som listes opp) postes innimellom Erlends avhandlinger om kroppssekreter på dertil egnet diskusjonstråd. Premie: Å være intervjuobjekt i det første autentiske Bloggareeeee-portrettet. Så der!

Beretning om et varslet mord

2007-06-12T04:34:00.000-07:00

Det var ufattelig rart og smått vemodig å se siste episode av Sopranos. Som seer har denne serien vært et kjærlighetsarbeid som har pågått i seks gode år (innrømmer det gjerne, jeg kom lovlig sent i gang). Jeg kan, med hånden på hjertet, påstå at jeg har brukt mer tid og tankekraft på den mektige mafiaserien enn studiene mine. Det er kanskje ikke så rart - på gode kvelder har serien alltid ligget klar som et enigmatisk og utømmelig samtaleemne. Mesterhjernen David Chase har, med sin kullsviertro på stoffdybde og løse tråder, gitt oss nok stoff til å gruble over langt inn i det neste tiåret. Og hvorfor ikke - det er jo faen ikke noe annet å se på.

Til de uinnvidde (som for øvrig er en gjeng tragiske idioter) er det egentlig ikke så mye å si, bortsett fra dette - de har gått glipp av en unik sjanse til å pleie et årelangt spenningsfylt forhold til vårt nokså nyfødte århundres hittil eneste ordentlige storverk. Jeg skal la min forslitte Ibsen-påstand ligge - men, ærlig talt. Prøv å nevne noe annet i samme åndedrag - bare prøv.

Nok er skrevet om Sopranosfenomenet - av psykologer, av kokker, av tv-tittere og lederskapskurshorer - til at jeg skal forsøke å si noe definitivt om serien i skriftlig form. Den slags er til for å terge de som ikke bryr seg over utallige halvlitere. La imidlertid dette være sagt - Sopranos forårsaket, nokså egenhendig, en gullalder for TV-serier. Det burde være hevet over enhver tvil. Sopranos var, i likhet med Seinfeld og Twin Peaks, et eksempel på at folk flest vil ha bunnsolid kvalitet og originalitet - selv når de skal slappe av foran loboboksen. Ikke ta for lett på akkurat det.

I don’t know what you’re talking about
David Chase er visstnok en merkelig herre. Notorisk negativ og traumatisert for livet av sin mor, Maria Chase, som går igjen i serien som Livia Soprano, Tonys furie av en mor (Sublimt gestaltet av avdøde Nancy Marchand). Av floraen av karakterene i Sopranos er det visstnok NY-mobsteren Johnny Sack som ligner mest på serieskaperen - nærmest morbid lavmælt, psykotisk avbalansert. Herr Sacks eneste voldshandling i løpet av serien fungerer i grunnen som et godt bilde på hva slags type det er vi snakker om her:

Sack sitter på en bar i Brooklyn og drikker Cognac da han får øye på en Jersey-soldat over på andre siden av baren som sitter og flirer og ler. Sack tror kisen slenger billige vitser om hans mildt sagt overvektige kone, og beslutter å mørbanke ham. Han avslutter det hele med ordene “Let me buy you a drink”, før han tømmer blæra over den blodige stakkaren.

Der har du det. Chase pisser på oss. Han pisser på oss fordi vi stort sett sier oss tilfreds med billige fnisetokter. Han bryter reglene fordi prinsippene hans er for viktige og konkurransen er for laber. Han bryter reglene, ikke fordi han kan dem så jævla godt, men fordi de som kan reglene bedre enn ham er ubønnhørlig dårligere enn ham. Ønsker du deg perfekte plott og cliffhangere? Se på CSI eller Prison Break. Ønsker du deg noe mer enn pakkeløsninger? La Chase spandere en drink til.

What am I? A toxic person?
Jeg er fristet til å liste opp ingrediensene i drinken - i listeformat, enkelt og hendig. Jeg skal la være - rett og slett fordi jeg ikke vil være i stand til å få med alt. Men jeg har lyst til å si noe om påfyllet jeg merker at jeg kommer til å savne.

Jeg elsker musikken på Bada Bing, strippeklubben hvor New Jersey har kontoret sitt. Det er ikke det at musikken alltid er så bra, men når de lukker døren inn til bakrommet er det bare bassfrekvensene som når fram, og det danner et utrolig karakteristisk bakteppe for den dystre renkesmien. Ekte gangstermusikk - en beattung avart av gullalderens A go go - musikk. En påminnelse på at tider har henrullet, at mafiaen tross alt er på hell.

Kroppslyder. Sopranos har virkelig gjort nybrottsarbeid med bruken av kroppslyder. Tonys faretruende pusting, som i scenen etter kan være godmodig og nærmest tilforlatelig - litt som den subtile forskjellen mellom en katts knurring og maling. Noen som slipper en fjert på dass. Ol’ man Baccala som tar kolliderer på motorveien til lyden av et pusterør fylt til randen med blod og slim. Hark. Adriana, stakkars dumme Adriana, som blir angrepet av Irritable Bowel Syndrome. En ubehagelig/ubetalelig måte å få levd liv klint opp i trynet.

Feech LaManna, den jævelen.

It’s day one, and I’m in the mess.
I look around, and I spot the Biggest, Blackest, Motherfucker that I can find.
Everbody’s lookin’ at me, I walk up to him, and I say “What the fuck are you lookin’ at?” He says, “Wut?”, I say, “You heard me motherfucker, What the FUCK are you lookin’ at?”
With that I hit him, BAM! BAM! Right across the fuckin’ coconut! He goes down - I’m on top of him - Everybody’s around him, he’s getting some shots in, everybody’s going fucking crazy - the screws, this guy, everybody! MOTHERFUCKER!
From that day on - nobody so much as looks at me cross-eyed!

For å si det med Feech selv - “It’s all about setting a precedent.”

Maten. Nok en gang dette med kroppslyder, Tony som gulper og grynter i seg tallerkener med Rigatoni, Manicott’, Zucchini flowers og Steak Pizzaiola. Det er to elementer som går igjen i alle aspekter av serien: Penger og mat. I den stolte tradisjonen etter “Leave the gun, take the cannoli” dreper de med den ene hånden og stapper gabbagool med den andre. Andre ganger mindre blodig, men mer groteskt - som når godeste Bobby Baccala gråtende graver ned en bløtkake ved morens grav.

(Kongen av kjøkkenet? Stakkars Artie Bucco, som aldri får det helt til, verken med kona eller damene han drømmer om, og som etter hvert mister grepet om matlagingen også - inntil den nydelige scenen hvor han, med en arm i fatle, tilbereder en kanin til tonene av Recuerdos De La Alahambra. (Hvorfor er jeg så glad i Artie? Fordi han viser Tony på sitt søteste og kvalmeste. Og slik er det, tror jeg i det minste, med gamle bestevenner))

He never had the makings of a varsity athlete
Gamlingene. Et likhetstrekk mellom Soprano og Seinfeld, det der - rosinene stjeler showet. Gamlinger gjør bra TV, og i Sopranos er det flust av dem. Feech og Livia er nevnt. Men størst av dem alle er likevel Corrado Soprano bedre kjent som Uncle Jun. I likhet med James Gandolfini er Dominic Chianese i besittelse av et fjes, en skalla kuppel, man kan stirre seg blind på uten å gå lei. Reisen han tar gjennom serien er lengre og mer brokete enn noen annen (med et ørlite unntak av Tonys sønn AJ) - fra gneldrete mafiaboss, stolt som en hane, til uthulet og tannløs skrott der han forlater oss med sitt skeptiske blikk boret inn i veggen. Juns reise inn i Alzheimerens dunkle limbo ble fulgt med like neglebitende nervøsitet som seriens mer klassiske spenningsmomenter.

Og ingen, ingen i hele verden, ytrer frasen “Motherless Fuck” med mer agg, mer bitt, enn Uncle Jun.

Apropos banning - dette er noe de kan. For å sitere Peter Biskinds glimrende artikkel om serien i Vanity Fair: “What’s the difference,” the actor might say, “if I call him a ‘fuckin’ cocksucker’ or a ‘cocksucking fucker’? Is that really gonna change anything?” “Well, yeah, it sounds better the first way. You just have to trust me”, the writer would say”. Dette er riktignok et litt misvisende eksempel - en av de nydeligste bannesekvensene i hele serien er når Paulie Walnuts, portrettert av den gamle fengselsfuglen Tony Sirico, bryter ut “I loved that cocksucker like he was my own brotner. But then he fucked me in the ass”. Pur poesi.

Men det er ufattelige enkeltscener som til syvende og sist skyter serien til Pantheon med overleppa først. Tony som lager is til AJ med “White Rabbit” i bakgrunnen. Cristufuh som setter smell under San Gennarro-festivalen tonesatt av Fred Neils “The Dolphins”. Dr. Jennifer Melfi som innrømmer at det faktisk er digg å vite at hun kan få overgriperen sin revet i fillebiter - “Because the justice system is fucked up, Elliot”. Tony som finner ut at Big Pussy er blitt flippa av FBI når en fisk snakker til ham i drømme. Carmela som danser seg vekk med Foorio til låta “Vesuvio” av Angelo de Falco. Vito Spatafore som forelsker seg i filmhistoriens mest sympatiske bikerhomse. Paulie som mister skoen sin i Pine Barrens. Cristufuh som korser seg før han begraver hodet til Ralph Cifaretto. Og til sist øyeblikket som aldri kom. Men det snakker vi ikke om.

Three o’ clock
Vold og penger. Penger var ikke nok til å få David Chase til å holde Sopranos gående. Gudene skal vite at HBO hadde kastet uanstendige mengder med ‘scarole etter ham for å få ham til å fortsette et par sesonger til. Men nok får være nok, og når den den feite dama har gurgla seg ferdig er det bare volden som gjenstår.
Den siste, dypt rystende bolken med episoder er i grunnen en eneste sammenhengende voldshandling.

I første omgang mot Tony, som vi kanskje øynet et slags naivt håp for der han lekte karusell med niesen sin i høstsolen mot slutten av nest siste bolk. Det virket som om han hadde blitt en rundere type - småtolerant mot homofile, snill med søstern og alt mulig. Alt det er over når de 9 siste episodene rullende over skjermen. Den siste sannheten vi får etablert om Tony er den første vi fikk. Han er en sosiopat. En ekkel, brutal tulling. Chase og resten av mannskapet lar det skinne igjennom i nær sagt hver eneste sene, som et blodig, fettete neonskilt. Faen.

I andre omgang mot seeren. Som sagt, han pisser på oss. Får oss til å ane at veien fra meadowlands i New Jersey til naboleilighetens stue er forsvinnende liten. At vi er smålige og grusomme - med eller uten Beretta og Armanidress. At alt som er igjen, når maten er spist opp, er vold, penger og et berg av selvrettferdighet. Nettet har vært skueplass for nettopp denne selvrettferdigheten, skuffede seere som reagerer med avsky og vantro over hva serieskaperne har baller til å gjøre med vår serie, vår Tonee. Alt dette da vi kjenner jævelskapen helt inn i prostata. Og når David Chase velger å avslutte serien med det mest sterile, brutale mordet i seriens åttiseks timer lange historie, er skuffelsen komplett. En skuffelse vi ikke kjenner fra annen TV - større enn om Jack Bauer hadde blitt terrorist, Lassie hadde fått rabies og Homer Simpson hadde blitt rolig og avbalansert familiefar på en gang. Det er egentlig litt flaut å tenke på - det er en skuffelse man opplever om man faktisk gjør noe så dumt å dyrke blodtørsten og medfølelsen overfor en TV-figur på en gang. Når man er så imbesil at man føler seg en del av skjermens førstefamilie(r). Forbanna flaut, egentlig. Det er til å grine av.

(Dette er for øvrig mitt to hundrede innlegg på Bloggareeeeeee. Om jeg har vett til å slutte nå, etter at jernet ble kaldt, men mens leken er god, er ikke godt å si. Slikt krever baller.)

...men først og fremst sadist!!!

2007-02-21T15:35:00.000-08:00

Skriving er ikke nødvendigvis alltid like enkelt. Finn på deres egne visdomsord.. i denne omgang er jeg egentlig bare innom for å gi Erlend en ny tråd å preike på. Den forrige begynte å bli lang og luguber.

Vi har lagt ut rottegift og vi har pynta tre

2006-12-15T07:33:00.000-08:00

Denne er simpelthen deprimerende.

Det er ikke denne.

I kveld skal jeg på konsert med Kool Keith og Kutmasta Kurt! Det eneste problemet er at jeg ikke er sikker på om Kool Keith har de samme planene for kvelden. Men hvis han kommer, blir det nok helt sinnssjukt på Blå i kveld. I går var jeg på Karin Krog. Jeg aner et mønster her. Karlstrøm, du kan kanskje hjelpe meg med å foreslå andre artister jeg burde sjekke ut i samme slengen?

2006-12-11T09:45:00.000-08:00

Anonym leser med urinveisinfeksjon peser lommemannen for manglende lesestoff distribuert på Bloggareeeee de siste ukene. Ja vel. Får vel gjørra no med det.

Jeg kan for eksempel fortelle dere at burlesquedansing er kommet for å bli - denne gangen for godt.

Jeg kan også nevne at jeg for en gangs skyld er enig med både Ivar Winther og Nils Anker: Grizzly Man ER årets beste film.

I den forbindelse må jeg legge til at jeg ikke er enig med Nye Takters plateoppsummering. Ikke det at jeg misliker 120 Days (Haha! Prøv å namedroppe dem i fylla!!) med like mye galle som jeg unnet guttas forrige band, The Beautiful People. Sant å si har jeg ikke hørt mer enn et par låter, og jeg skal faktisk se dem på Rockefeller utpå nyåret. Det er heller det at jeg driter i dem - og at jeg blir svimmel av ansatsen "Norske 120 Days har laget det beste albumet i verden i 2006". Når man ser på tidligere års vinnere (Ser ut som om R.E.M. vant med enten "Up" eller "Reveal" et år. MAKAN!!) plirer sannheten mot deg. Det oppsiktsvekkende er ikke at "Norske 120 days har laget det beste albumet i verden i 2006" - det er at "Norske anmeldere lager den mest livløse og idiotiske plateoppsummeringen i verden ÅR ETTER ÅR". Så der. Hva angår mine preferanser fra musikkåret 2006, vet jeg ikke riktig hva jeg skal si - kanskje ville en liste sett sånn ut:

1. The Melvins - A Senile Animal (garantert ikke den beste skiva dette året - men jeg synes allikevel de fortjener en førsteplass. "A Senile Animal" er dødsfeit, den gir deg all Melvinsen du trenger i lang tid fremover, med monsterkoringer, to trommisser og knallsterke låter)

2. Charles Mingus - Music written for Monterey 1965 - Not Heard - Played in its entirety at UCLA (Kronglete tittel til tross - skiva er ganske enkelt essensiell lytting for de som har lyst til å skjønne hva Mingus dreier seg om. Full av alt det en mingusskive skal ha: Overraskelser, temperament, eksplosivt ensemblespill og uviss genrebås)

3. Mastodon - Blood Mountain (De får tredjeplassen mest på grunn av forsøket. Mastodon er metalens kronprinser, og vi har store forventninger til dem mange år fremover. Så får me sjå.)

..og det er vel i grunnen de tre nye skivene jeg har kjøpt i år. Det har liksom gått mest i Ween, Miles Davis og diverse nedlastet sprøyt.

Uansett - som sangen sier - Melken er spilt og vi har drukket opp kaffen. Utover i desember oppsummerer jeg kanskje litt mer. Det er ting jeg liker å skrive, og lister er alltid leservennlige. Inntil videre ønsker jeg alle sammen en bedriten advent og en hælvetes god Jól.

2006-11-27T06:35:00.000-08:00

Jeg lar meg sjarmere av kommentatoren. Målet er vel kanskje ikke så verst det heller.

Allmusic.blogspot.com

2006-10-31T06:47:00.000-08:00

Liste over band jeg har vært med i, men som ikke har forårsaket så alt for mye støy.

White Anus - tenåringspunkband stiftet av Isak, Filip og noen til. Hadde én låt - Kaldt vann i dusjen - men kom seg aldri inn i øvingslokalet.

Brunstige Krabber - Drum'n'Bass-duo stiftet av meg og trommisen Viggo (også kalt Benny) mens vi øvde med the Hans Ottars - et coverband som spilte Hotel California, I feel fine, Mary Jane og Piano Man. Låtene våre skulle handle om smerte. Vi lagde noen små vignetter, bl.a. om kaldt vann i dusjen, og det å få masse damp i trynet når man heller vann på badstuovnen. Samarbeidet ble avsluttet da Viggo dro til NTNU for å forske på snø i urbane forhold.

Black Mondays - One hit wonder fra 80-tallet. Står bak den umåtelig populære låta Show us what you've got. Floppet totalt med OL-låta Keep the flame burning.

The Hobsters - konseptband basert på forholdet mellom Mitch og Hobie Buchannan, kjent fra TV-serien Baywatch. Stiftet av Einar fra Focolift. Teksteksempel: The tide is high / The chicks are tannin' / And I'm the son of Mitch Buchannan

Farblondzhet - Improkollektiv ledet av Bruno Kafrentzt, en legende innenfor fritt improvisert musikk. Mye av og på gjennom tiårene - var sist på i 2004 med miniatyrverket Chest Pains. Da besto de av den Senegalesiske trommeslageren M'Bret, bassrunkeren Alfred Kochmeister, keyboardist Reverend Leroy Paine og produsent Else Michelet. Michelet fikk kreft like før innspillingene, og ble erstattet av Hired Goon. Achmed Wolfenstadt satt bak spakene.

Bruford Und Kochmeister - Tidligere nevnte Kochmeister stiftet B&K sammen med Biff Bruford (Nei, de er ikke i slekt.) en sen kveld. Tanken var et slags mottrekk mot Kruder und Dorfmeister - men det endte opp i en banebrytende krysning av punk, frijazz og russisk poesi. De fikk holdt en konsert i sin levetid - da var de forsterket av Reverend Leroy Paine på keyboard og JochenBazz Wille på munnharpe og servering. Blant publikum sto den gang avtroppende kulturminister og hadde brekningsfornemmelser. Det ryktes om at noen klappet.

B.I.R.D. - Lunsjpauseprosjektet til SivvisFilip og Chirag Patel. Tanken var at B.I.R.D. skulle erstatte N.E.R.D. på musikkmarkedet. Bandmedlemmene var fjærkre med stjernenykker - hvor broilerkyllingen Bukaaac (som sto bak den kjempepopulære coveren av Rod Stewarts Do ya think I'm sexy) var den mest oppblåste. Prosjektet tok ikke akkurat av.

Barfing Dolphin - Konseptband konseptualisert av konseptartistene Einar, Filip og Claes. Mye maritim symbolikk ute og gikk. Delfinen var en slags amfibisk versjon av Gary Glitter.

Officer Downs - kanskje det mest tåpelige av alle prosjektene. Denne dårlige vitsen varte i 8 år, og kostet like mye som det smakte. Smaken var pussig - til tider surprisingly fruity, andre ganger høyst forglemmelig.

Vintage Cock - Kochmeister setter seg atter en gang ned - denne gangen sammen med mr. Dickover - og skriver nye låter om kjærlighet, kreft og kvapsete kvinner. Stay tuned!

2006-10-30T02:03:00.000-08:00

Om Kåre Conradi, slik vi alle mistenker, sitter og niGoogler seg for tiden, kan kanskje denne kommentaren (fra anonym kåtegutt) hjelpe ham med å komme over mobsjokket:

"Jeg tror dette er bra. Før tenkte jeg bare pá Kåre Conradi som en irriterende julesangvenn av Ari Behn, men nå har han et ansikt og en kuk, og en dame med fine pupper og en gjeng homovenner med rart hår."

Rockefeller Blandakor

2006-10-24T16:30:00.000-07:00

Dere vet hvordan mange anmeldelser fra akersgata ikke anmelder den siste tredjedelen av konserten fordi de må rekke deadlinen? Vel, i dag gjør jeg det motsatte. Jeg gidder ikke å skrive et pip om alt det som skjedde før den siste låta i det ordinære settet. Ikke fordi det var spesiellt dårlig - eller bra, for den saks skyld - men rett og slett fordi den delen av konserten blir som en parentes å regne i den store sammenhengen.

Den virkelige begivenheten startet da B.S. og Snah pløyde seg inn i Dronesvenneprøven Psychonaut fra Trust Us. På dette tidspunktet må soppen til lydmannen ha kicka inn, for herfra og ut var det et helt sinnssvakt lydnivå på Rockefeller. Motorpsycho stiller i strippa format på denne turneen, og det er digg å høre dem gjøre det de behersker best - uslepen traktorrock i trioformat med utallige løse ender. I Psychonaut klarte de å koke opp en gumbo/sodd av sinnssvake proporsjoner - de var innom Blueberry daydream fra Another ugly EP på veien, de var inne i riffvarmen og ute i avantstormen og det er i grunnen ikke godt å si hvor de ikke var. Det slår meg at merchandiseboden deres burde vært utstyrt med ekstra kraftige Ibux fra Ukraina eller noe, for når trøndergubbene langer ut såpass mange svingslag blir man nokså nummen.

Den som vanlig drit kjedelige pausen mellom sett og ekstranummer gikk sin gang, og da de kom utpå igjen var de utrustet til tennene med feite låter. Neverland, No Evil, Hyena og You Lied - Rockefeller gjallet av dårlig gauking fra 1300 fulle idioter. Til slutt flamberte de de resterende ørehårene i lokalet med en fullstendig wahnisinnig støyete versjon av Hogwash fra debutskiva Lobotomizer.

Den berømte prikken over i-en var Waiting for the one, og det er godt valg. Åpningslåta fra Demon Box er en av de aller mest gjenkjennelige og kjære Motorpsycholåtene, og på mange måter en like verdig avslutning som klassikerne Vortex surfer og Golden Core.

Motorpsychos høstutstilling anno 2006 er rånete, brautete, guffen og sær. Den lar seg prege av kjappe låter, og kontemplativ klimpring blir erstattet av meiing (and lots of it!!!). Den én gang kule maren A K9 Suite er byttet ut med nevnte Psychonaut og Hogwash, og Bråket er tilbake. Ekstra kudos går ut til Jacco van (Nistel(hvordan kunne jeg unngå det?))Rooj, som virkelig har funnet seg til rette i trommestolen.

Du må riktignok vente en liten stund før det bryter ut - men når det smeller, da smeller det. Om du leser dette 25. Oktober før klokka 20 er du herved anmodet om å stikke ned til Rockefeller og få med deg høstens vakreste voldtekt. Og, om dette ikke skulle være nok for kjennerne - de spiller Wearing yr Smell, noe de ikke har gjort på 9 år. Gudbedre.

2006-10-22T15:56:00.000-07:00

"And coda: This is an album liner? Where are the adjectives? How come no excitement? What kind of a cast is that?

A plaster cast, of course, formed for a crippled world; formed by a crippled world. A cast which matches each line of body, which alternately promises healing and disintegration, which preaches and curses, gives both good and bad, strenght and itches. A cast which, in short, plays both sides against the middle.

And in this playing there is exquisite workmanship, seldom matched, artistry which will survive any last jump, and eloquence that is as exact as it is exacting whether speaking of life or death. There are the adjectives; not many of them ; all that are needed in the presence of so much that is excellent; all of it truly dramatic whether in music, death or life."

Bill Coss, Redaktør i Jazz Today

Bird på saxofon, Dizzy på trompet, Mingus på bass, Bud Powell på Piano og Max Roach på trommer. En av dem døde like etter. En annen ble gal. Kjenn din jazz - beg, borrow or steal.

Skukke vært kokk, jeg, vet du. Sku vært muuuuusiker. Spelt med kølsvarte negere nedi New Orleans (Kanskje ikke akkurat nå)

2006-10-15T15:29:00.000-07:00

Og, siden vi er inne på emnet:

Pensum. Resten finner du her og her. Stephen Colbert har baller i absolutt verdensklasse.

2006-10-15T15:13:00.000-07:00

Julie skriver:

"During the US presidential elections, I wrote an essay on who I would vote for if I could. In this essay, I argued that president Bush just seemed too stupid for me - whether or not I agreed with his views didn't even have to be an issue. At the time, I felt that it was risky to argue that "I don't like him because he's so dumb" and expect to be taken seriously, but now I realize that in this case - for once - "You're stupid!" is a very valid argument."

Damn Right.

Tilbakevendende drøm om mer eller mindre talentfulle kvinner

2006-10-15T11:40:00.000-07:00

Jeg er egentlig nokså billig. Til syvende og sist skal det ikke mer enn en fristende enkeltstrofe, en fin solo eller en slående tekstlinje til for at jeg digger en artist. I den andre enden av skalaen skal det heller ikke mer til for at hatet mitt slår ut i full blomst. Men, fra første gang jeg hørte I'll follow you tonight av Anna Ternheim, har jeg hatt en softspot for den sjenerte svenske arkitekten. På Separation Road tas tempen på forelskelsen.

Separation Road starter med en intro komponert av Andreas Dahlbäck, Annas nye samarbeidspartner. Dahlbäcks inntreden i det Ternheimske univers er en nyhet jeg ikke nødvendigvis er begeistret over. På den forrige skiva, "Somebody's outside", var Anna Ternheim kaptein på egen skute, og det resulterte i en spartansk produksjon som fungerte fint opp mot den skruppelløse nakenheten hun kjørte så hardt på den gang. Og, minst like viktig: Så lenge hun var soloaktør var det enda enklere å fantasere om den vevre lille sangerinnen. Nå, når denne mistenkelige "Anders Dahlbäck" har entret studioet merker jeg at jeg blir litt sjalu. I mine drømmer er det jeg som skal være den hjelpende hånden på kontrabass og massasje. Og introen, som er Dahlbäcks eneste kompositoriske bidrag, er også et av skivas svakeste punkt - et meningsløst anslag som, slik jeg ser det ikke har så alt for mye å gjøre med det som kommer etterpå.

Rent produksjonsmessig ender det nye samarbeidet i et større og mer polert sound. På Girl laying down høres refrenget ut som Coldplay, mens versene er en særnordisk tangovariant med sterke islett av ECM-lyden. Skiva fortsetter over samme lest. På Such a lonely soul minner det mest av alt om norske Thinkerbell, som ga ut en anstendig skive for en halv evighet siden. Gitaristen har hørt på U2, og slipper delaysmygere i periferien. No subtle men er veldig fin, og her er Dalbäcks lydtepper mye mer hensiktsmessig. Refrenget No subtle men came to my town / No subtle man begging for my hand får meg til å hoppe i sofaen og bestille enveisbillett til Stockholm. Jeg kan godt være subtil og sånn, jeg, om hun skulle være interessert.

Anna Ternheim er best på de rolige låtene. Det er her hun tar de modigste valgene, og det er her produksjonen sitter som støpt. Hun har ikke noen spesiellt lyrisk stemme, men måten hun blottstiller svakhetene sine på gjør at hun slipper unna. Vokalproduksjonen er tørr, nær og nøktern - den innbyr til søtladne illusjoner om at hun sitter ved siden av deg og snakker med lavmælt stemme. Tekstene formidles uanstrengt uten å bli unnvikende. Riktig bra. På de mer temposterke sangene blir bildet et litt annet - her føler jeg at hun mangler retning. Låter komponert på kassegitar lettbent oversatt til et friksjonsløst bandformat. Ikke så bra.

Tribute to Linn er en liten perle. Skikkelig islandsk produksjon, og ikke for mye om og men. Halfway to fivepoints bruker samme taktikk, og vinner på det.

Alt i alt er jeg redd Somebody's outsides svakheter forteller mer enn styrkene. Nok en gang leverer hun et knippe strålende ballader - uten å noen gang å nå den lyriske fortettetheten hun klarte på særlig I'll follow you tonight fra Somebody's outside. Men, som nevnt, når bandet setter inn er det vanskelig å få øye på formålet; hvorfor akkurat de spiller sammen.

Men Anna er fremdeles min favorittfantasi. Trass i slicke, kjipe Anders Dahlbäck som sikkert har limahlsveis og utvaska Levi's. Trass i at jeg registrerer at han, i tillegg til å være produsent og gitarist også er manager (og åpenbart en stor støtte, som hun understreker i shoutoutene sine). Jeg vet at det er helt irrasjonelt å forføge Ternheim i samme håndvending som jeg blankt avviser alt annet Skandinavia måtte by på av tung høstmusikk - men enkelte irrasjonelle valg må man simpelt hen ta - eller, som Anna sier selv: The worst mistake to make - or just the kind of promise you simply have to break. Separation Road er full av feilgrep og brutte løfter. Å elske denne skiva er den typen kjærlighet du må kjempe for. Foreløpig er jeg ikke sikker på om jeg kommer til å gidde akkurat det. Men Anna skiller seg såpass mye ut at jeg kommer til å bruke hele betenkningstiden og alle hjelpemidler. Og det sier kanskje ikke så lite. På gjenhør, søta - skaff deg fuzzbox og dildo til neste gang.

Sandinista

2006-10-15T09:46:00.000-07:00

Straffen ved å bli hjemme på en fredagskveld er at man blir eksponert for det nrk til en hver tid måtte finne det for godt å pushe. Gullrekka er blitt gulbrun, et kulturellt sår fullt av puss og skabb, kjemisk renset for innsikt eller nyskapning. Aller jævligst er det når de førti år gamle tvillingbrødrene Sand entrer Fredrik Skavlans forslitte kulisser på Marienlyst og buser ut med alskens mas om sunne maskuline forbilder. Hvis en av ungene mine ender opp med å se ut som eller etterape noen av dem blir det deng i fleng hos casa Roshauw.

Vebjørn og Aune - midtlivspubertale jævelunger på tidenes kitchtrip, hobbydionysiske klovner som til syvende og sist er mer Fleksnes enn Askeladden. Aune er - som vi alle vet - komplett idiot. Han er kronisk sinnsyk i gjerningsøyeblikket og sånn sett er det vanskelig å si hverken det ene eller det andre om den karen.

Men når Vebjørn åpner kjeften og begynner å snakke om kvinners kosmiske ansvar, om hvordan menstruasjonssyklusen gir dem et spesiellt nært forhod til livssyklusen, da må jeg spy, grine og skrike på en gang. Og når han neste morgen får sitt forsofne puddeltryne plastret utover førstesiden til Dagbladets liksommiljøvennlige helgestuk med replikken "Jeg skulle vært mye mer i Media" som teaser, da er det gått for vidt.

PÅSTAND: Selv om samtlige av Nygres tabloider halverte sportsstoffet sitt, ville det fremdeles ikke blitt skrevet noe særlig mer om naturalistisk portrettkunst med overdimensjonerte (om enn livaktige) hender.

PÅSTAND: Når din påstand om mediaeksil går ut til gudaneveit hvor mange lesere faller utsagnet på sin egen urimelighet.

PÅSTAND: Når du påstår at du er utadrettet og visjonær hinsides det vi i lille Nygre kan fatte og begripe, er det underlig at du i det hele tatt er hypp på å bli nevnt av den norske kuturpressen.

Vebjørn sover i oksygentelt. Vebjørn har råd til oksygentelt. Vebjørn har råd til personlig assistent som smører matpakker og blander paletter. Vebjørn sutrer over at han blir behandlet som en spedalsk av det norske kulturliv. Vebjørn maler bilder av Norske turbokapitalister med adelsambisjoner. Vebjørn påstår at TV forderver sinnet. Men sannheten er at Vebjørn ikke er i stand til å kjenne igjen gulkornene i vår tids kulturelle hverdagskost. For ham er det egentlig revnende likegyldig om kunsten når frem eller ikke - så lenge muligheten til å bedrive nyplatonsk rosemaleri er til stede.

Jantelov eller ikke - en gang i blant er gallen velbegrunnet, for det er et par personligheter vi på sett og vis klarer oss uten. Prosjektmogulen Vebjørn er grei å svelge. Det er når han er Kunstner, når han er Mann, og i særdeleshet når han er Bror det begynner å bli vemmelig. Og når han i tillegg påstår at dosen Sand egentlig er alt for liten i norsk offentlighet, da er jeg sikker på at karen vil oss til livs. Da ser jeg heller på trav. I wish the lord would take me now.

2006-10-12T16:15:00.000-07:00

Så, Mastodon er gått fra å være metalens frelsere til svaret på all things rock, gryntesupplementet til Mars Volta, og plutselig pusher tilogmed Spirit hvit manns bråk. Terningtrillerne i Oslo by har ikke endt på en lignende yatzy siden sist gang Bruce Springsteen gjorde Spektrum til hele norges peisstue. Mastodons høstkolleksjon lyder det eggende navnet Blood Mountain og glorer til hyllene på Platekompaniet med et cover som nok ville sjarmert Carmela Soprano, men som er skremmende på en kar som har fått høre av musikkpsykateren sin at han må kutte ned på pråggen.

Men, nok drittpreik. Metal er metal - fra album til album er utviklingen stort sett forutsigbar og Mastodon har verken gått Black Album eller William Blake's marriage heaven and hell her. Mastodons kongstanke er fremdeles en fryktløs blanding av all things metal - en sterk fortolkning av alt det som har skjedd de siste femten årene med stor mainstreamapell. Det som er den store forskjellen på denne og de to foregående skivene er at Mastodon her tar et sjumilssteg inn i progen. Men der andre band de senere årene har strukket ambisjonene sine langt etter å lage attenminutters kunstverk av flinkisindie nøyer Mastodon seg med å sette opp håndterbare femminutters støylettvegger krydret med generøse mengder sonisk hærverk og raseri. Åpningslåta "The Wolf is loose" er et glimrende eksempel (og en bekreftelse på at Mastodon har gjort det til en glimrende vane å hoppe over overtyren) - "Circle Cysquatch" er et annet.

Tekstene er journalen til en tilbakestående kyklop som opplever stor fysisk smerte eller no - jeg er ikke helt opptadert, og ærlig talt så bryr jeg me ikke, for vrøvlet blir ypperlig levert av vokalist (og bassist) Troy Sanders. Han skråler forbilledlig - mye mindre grøtete enn på Leviathan, mye mer (i mangel av et ekte ord) aggrokonsist. Og selv om gjestevokalistene er irriterende tidsriktige - den rødhårete bautaen fra Queens of the stoneage og sangerinnen fra Mars Volta - hever de ikke nødvendigvis helhetsinntrykket her. Det er faktisk frøkna Cedric som slipper best unna i denne omgang. Bansheehylene hans er helt ute, og sånn sett helt kurante.

Alt i alt er Blood Mountain lyden av et band i superb form, spisset på turneer med trashtitanene Slayer og lasarusbritene Maiden. Det hemmelige krydderet i riffinga deres er Bränn Dailors jazzaktige innfalsvinkel på trommene som gir en slags illusjon av løshet - en kontrast til et ellers nokså bredbent riffarsenal. Men Dailors løsninger er ikke alltid like konstruktive, og han kunne spart seg en rulle eller tre. Men jeg antar at det er slikt man må svelge når man absolutt skal høre på metal.

Verdt å kløpe? Like hot shit som blandakoret skal ha det til? På en måte. Blood Mountain blir aldri nytt - det er ikke cutting edge. Det er egentlig bare lyden av resten av oss som blir oppdatert på hva som har skjedd i metalens verden de siste ti årene. En Raison D'être god som noen - for det var faen meg på tide.

Sannheten om verden

2006-09-22T09:49:00.000-07:00

For de som lurer: Dette er merchandiseboden fra en nynazistisk demonstrasjon i tyskland. Flagget til høyre er den lokale nazivarianten, mens flagget til venstre er Irans flagg.

Andre morsomme nyheter fra magmakulen vi bor på: eBay tillater ikke lenger salg av Black Metal-relaterte produkter på sine sider.

Om noen med relevant kompetanse kan sette alt dette i system, blir jeg meget fornøyd. Fnagg.

Concierto

2006-09-01T10:42:00.000-07:00

Velsigna helg, folkens! Jeg ryker på min tredje innflytningsfestpregede helg på rad, og er i grunnen relativt fornøyd med det. Denne gangen er det Bendik og Marits tur til å bryte med festtrollet. Lykke til!

En av de beste tingene med denne tiden av året er at konsertprogrammet for høsten begynner å bli spikra. Jeg har allerede gjort innkjøp av biletter til to konserter: Motorpsycho den 24. Oktober, og Slayer 15. November. Særlig Slayer blir gøy - "Christ Illusion" rocker jo som faen, og jeg har aldri sett dem før. Det eneste skåret i gleden er at konserten holdes samme dag som Roots spiller på Rockefeller, og det suger jo ganske bra. En annen konsert som ryker for mitt vedkommende er Atomic førstkommende onsdag. De som ikke har fått med seg denne gruppen før har egentlig ingen gode grunner til ikke å innfinne seg på Cosmopolite til uka. Ellers har jeg planer om å få med meg Dragonforce, det mest ekstremt komiske runkemetalbandet på lang tid. De har absolutt ingen sperrer, og jeg tror crowden som finner fram til John Dee for å se dem er verdt et studie.

Nuvel - om folk kunne være så snille å anbefale et par konserter jeg kommer til å like, og som ikke koster skjorta, hadde jeg vært hjertelig takknemlig. Det holder liksom ikke med gamle Psycho for åttende gang og enda eldre Slayer for første. Her trengs det friskt blod, og jeg er i villrede.

2006-08-29T10:08:00.000-07:00

Er det noen av dere som ikke har hørt historien om Nina Witozeck, Shabana Rehman og Klassekampen?

I så fall - good for you.

Idiotisk Rett

2006-08-06T15:22:00.000-07:00

Det er på tide å terpe litt en gammel lekse. Vi trenger ikke egentlig å høre på hva Bokklubbens A-Team mener om utenrikspolitikk. Hvis det er noe aksen fra Knut Hamsun til Jens Bjørneboe til Anne B. Ragde har lært oss, så er det at forfatterstanden av og til vil skrive ting i avisene, og at det er med vekslende hell.

Jostein Gaarder får en forsåvidt fin idé om å skrive en krass kritikk av Israels herjing med Libanon i gammeltestamentlig stil. På veien strør han om seg med en mor-datter-anekdote, en Wergelandfinte, noen små Jesusfrekkiser og et Schweitzer-sitat.

(Det slår meg forøvrig at Gaarder kunne vært en utmerket kapellaner. Jeg kunne holdt ut julegudstjenestene hans. Det eneste problemet er selvsagt at prekenen ville vart i evigheter.)

Neste dag er Mona Levin, kulturjournalisten med den noe tvilsomme rollen som Norges riksjøde, svært opphisset. Hun synes Gaarder er dobbeltmoralsk (hvor var DU da DE der nede brant bilder av Kokkvold?), at han er bortimot farlig, og på toppen av det hele er det en viss sjanse for at han rett og slett er litt dum. Alt dette er forsåvidt helt greit å mene, selv om "dum og farlig" ikke akkurat er beskrivelsen jeg ville brukt om Gaarder. "Broddløs og overivrig" er kanskje nærmere. Men pytt sann. Det er ikke så farlig i lengden. Det som er verre, er at Mona Levin sier at Gaarders innlegg er det "styggeste jeg har lest siden "Mein Kampf"". Virkelig, Fru Levin? I så fall lever du og jeg på svært forskjellige kloder. Jeg ville tro det krevde en langt dypere krenkelse enn det en enslig kronikk kan påkalle for å i det hele tatt nevne Hitlers sagnomsuste hatskrift. Jeg er faktisk tilbøyelig til å anklage Levin for krenkelsespornografi.

Men jeg skal la være - for etter nøyere gjennomlesning av Josteins 1ste brev til Sommernorge, er det åpenbart at han stiller seg alt for lagelig til for hogg. I Josteins Verden virker det som en god ide med bibelallusjoner. Men når han for eksempel sier at "Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen" er det plutselig vanskelig å vite hvilket Israel han skriver om. Da må jødevennen Jostein gjerne sitte i intervjuet som følger med i Aftenpoftens kronikkpakke og si at hans ankepunkter er med staten Israel av 1967. Ankepunktene ligger langt dypere, vi kan sågar kanskje snakke om et realt jødeproblem, når han skriver at "I to tusen år har vi (?) terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke."

Så så. Vi kan ta lett på dette: Jostein Gaarder er, som vi alle vet, litt skrullete og full av pågangsmot. Han kan rett og slett ha gått en kule varm når han har satt seg ned og skrevet innlegget sitt. Det er fullstendig plausibelt at han egentlig bare ønsker dagens Israel nord og ned. Det er forøvrig også mulig at Mona Levin var i dårlig humør da Aftenposten ringte. Eller at det var noe hun sa i lunsjpausen. Det er forsåvidt også mulig at Levin leste "Mein Kampf" tidligere i sommer, og at "Styggeste siden Mein Kampf" egentlig er en mer tilfeldig bemerkning.

Sannheten er at de begge har rett. På hver sin idiotiske måte. De har idiotisk rett. Og jeg burde egentlig bare la det passere, men som en møll mot lyspæra ender jeg opp ned å brenne meg på de pinlige kronikkrigene som alltid står på om sommeren. Egentlig har Bernt Hagtvet skylda i alt dette her.

Don't you dare!!!

2006-08-01T09:49:00.000-07:00

Jess jess jess - det var vel Andy fra ski som sa noe slikt som "Back from hell - med tolv takter tell". Så ille er det ikke nødvendigvis - men det skal innrømmes at jeg har tatt meg en durabelig skriveferie. For de som lurer, er ikke det fordi jeg har gjort noe fornuftig og tidkrevende, men rett og slett fordi jeg ikke har hatt lyst til å skrive - og for hver dag det ikke knatrer i tastaturet blir kravene til hva man skal skrive større og større. Ikke dermed sagt at jeg har sånn spesst mye å formidle nå når jeg endelig har satt meg ned. Bær over med meg, folkens, for dette må tas trinnvis.

Jeg har lært tre ting i sommer.

1. Prøver du å bo i lag med grizzlybjørner er det en viss sjanse for at du før eller siden blir spist opp.
2. Hvis du sulter ut en hamster vil dens forventede levetid avhenge av hvor mye den har hamstret.
3. Kveite og rosmarin er en kanonkombinasjon.

Og det er egentlig alt jeg har å si i denne omgangen. Og, som vi alle vet, er det da bloggingen starter.

Anna, som jeg ikke har sett i hele sommer, utfordrer meg til å svare på noen spørsmål om litteratur og sånn på bloggen sin. Jeg skal ikke være vanskelig.

1. Hvor mange bøker eier du?

Neimen ikke godt å si.

2. Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Lords of chaos, en bok om fremveksten av det sataniske musikkmiljøet i Norge og omegn. Den kan anbefales til alle som er ute etter en god latter og litt okkult kunnskap på kjøpet. Jeg mener, hvem sier vel nei til å stifte et nærmere bekjentskap med UFO-Nazismen?

3. Hvilken bok var den siste du leste?

Den siste boken jeg leste fra perm til perm var Lords of Chaos. Den siste boken jeg leste mye i var Lester Bangs' framifrå posthume essaysamling Main Lines, Blood Feats and Bad Taste. Bangs legger lista høyt for Ellers gnager jeg litt på Foucaults Galskapens Historie, som i grunnen virker nokså spennende.

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg og som du har lest mer enn tre ganger.

Jeg var mye mer manisk gjenleser før. Jeg leste Hjortefot i fjellet en bråte ganger da jeg var liten. Hjortefot døde på slutten av boka - hvilket var noe pussig, siden det var bok 3 av ca. 20 i Hjortefot-serien. I Roald Dahls godtepose av burleske herligheter vil jeg alltid ha et spesielt forhold til SVK. Men om det er en bok som mer enn noen annen kan fungere som nøkkel til hva litteratur betydde for meg som liten, så må det bli Den hemmelighetsfulle øya av Jules Verne. Barthes har skrevet noe om hvordan denne boka egentlig bare er en stilisering av barndommens fantasiverden, og BS satt til side tror jeg det er mye i det han sier. Jeg drømte i hvert fall om å strande på en øde øy og å danne mitt eget samfunn. Den boka fikk meg til og med til å drømme om å bli ingeniør, akkurat som helten Cyrus Smith. Jaggu.

To bøker som jeg kan trives med både da og nå, er Beatles av LSC og Farlig Midtsommer av Tove Jansson. Det å vokse opp på Oslos vestkant og å finne Beatles i bokhyllen er et føkkings privilegium. Når Beatles etterhvert blir yndlingsbandet er saken ganske biff. Favorittepisoden min er når Ola spyr inn i teltet. Farlig Midtsommer er min favoritt blant Mummitroll-bøkene. Den handler om et flytende teater, redsel for det ukjente og plagsomme parkvakter.

Det er neimen ikke mye jeg har lest om og om igjen i min sene ungdom. En bok jeg har lest to ganger, og ellers vært mye innom, er Paradis av Julio Cortázar. Det er en skikkelig villbass av en roman, med ekstramateriale og alt mulig. Den kan sikkert virke skikkelig irriterende og klysete - men jeg var inne i en veldig irriterende og klysete periode da jeg leste den for første gang, og siden har den vært en favoritt. Det er virkelig en bok som har hatt mye å si for meg.

Ellers må jo Kjærstads Wergeland-trilogi nevnes. Særemnet fordret gjenlesning, så jeg er vel oppe i noe sånt som tre ganger per bok. Kanskje ikke like glitrende som første gang jeg leste dem, men hvem bryr seg? Jeg synes fremdeles Kjærstad har mer baller enn Øystein Lønn, Johnny Hallberg og John-Erik Riley til sammen. Hvilket vil si at han har noe sånt som seks stykker.

I kategorien "Prosjektrelatert lesing" stikker også Shakespeares En Midsommernattsdrøm seg ut. Vi hadde jo mye moro med den, selv om moroa tok slutt, og jeg har hatt behov for en sarkastisk buffersone på tre-fire år. Kattateateret ER gøy. Og bra.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg

DET gidder jeg ikke. Jeg vil heller oppfordre alle til å gå og se "Grizzly man" på kino. Det er en skikkelig klassiker - hylende morsom, dypt tragisk og hyyyyylende morsom på en gang. Gå, se, le og få dårlig samvittighet.

Ha en god sommer videre, følkens. Ingen grunn til å henge med hodet. Med mindre du bor i Libanon. Eller hvis noen i familien din ble drept av lynnedslag. Eller hvis du nettopp har slått opp med kjæresten din. Eller rett og slett hvis det regner der du befinner deg.

2006-06-19T06:52:00.000-07:00

Lite skriving i det siste, folkens. Har sikkert mest med at jeg mentalt sett allerede har tatt ferie. Om under en uke er jeg på Roskilde, og det er der fokus ligger for øyeblikket. Ellers er det jo VM også. To ord om det.

- Brasil har nettopp vunnet to kamper på rappen uten å svette. De har kanske spilt dårlig, men ikke for dårlig til å bli slått ut. Når de kommer til åttendedelsfinalen tipper jeg at de slipper villdyret løs. Etter å ha sett Brasil slå Australia 2-0 mens de sto helt stille er i hvert fall jeg imponert.

Ellers var jo både Spania og Argentina sinnssyke - og gruppen med Tsjekkia og Italia blir jo en rysare. Håper Italienerne må hjem - og det samme med Frankrike! Hvor komisk hadde det ikke vært om vi allerede har sett Zidane for siste gang?

Nei, nok meiningslaust preik. Nå er det snart spilling!

Helgens band

2006-05-27T08:19:00.000-07:00

Trommer, mandolin og vokal: Levon Helm (The band)
Gitar: Steve Cropper (Stax / Booker T & the MG's)
Bass: Les Claypool (godt dopa ned på valium og hostesaft)
Vokal: Elvis
Dansing: Wayne Coyne (Flaming Lips)
Backupsangere: The staple sisters + The mormon tabernacle choir
Piano: John Lennon (Med masse tyggegummi i munnen)

Sammen spiller de "put your head on my shoulders", "I won't back down" og "Who do you love" dagen lang.

Dikt på veien, del 5

2006-05-14T15:41:00.000-07:00

Je je je... og da var den helgen over. Den var ålreit den - på Fredag var jeg en kort tur innom Frognerparken og prøvde å ødelegge mest mulig moro, på Lørdag var jeg på fest sammen med Lars og Finn, og på Søndag gjorde jeg faen ikke stort (P.S. - Claes, beklager at jeg var M.I.A. i dag). Høydepunktet var da jeg gikk på trikken på vei opp til festen på Lørdag og møtte den gamle Svartmetalleren Steve, som nå er blitt trikkekonduktør. Turen ble gratis! Hurra! Uansett, til ære for disse fine dagene i Oslo poster jeg herved et dikt av vår kjente og kjære bypoet, LSC.

Å selge dikt på Karl Johan 1973

det er dager da alle damer er vakre
og jeg skurer gjennom oslo som en dritings snurrebass
da er det sjel opp og kropp i mente
da er det bare å vente på neste jente
men det er dager da alle damer er øgle
og alle opplegg går rett i dass
da er jeg bare en billett merka
svar før vintern
fruser ihjel

det er dager da alle dikt er vakre
og jeg står på hjørnet ved studenten på johan
da er det ikke en bokstav som mangler
og jeg bytter en rose med en blomsterole som sjangler
forbi meg med paraplyen full av øl
men det er dager da alle dikt er trøtte
og jeg pælmer dem rett i nærmeste bøtte
da er jeg bare en av de refuserte
takker for bidraget
velkommen igjen

det er dager da livet svinger som mingus
og hjerte gjør en solo som legger deg flat
da er det bare å hogge med beinet
og du veit du danser ikke aleine i regnet
men det er dager da livet er feber og floker
og jeg snoker rundt i byen uten en jævla venn
da er jeg bare en fyr uten adresser
poste restante
send en penn

det er dager da oslo er vakker som firenze
og jeg skrenser gjennom byens stiligste gater
da selger jeg dikt fra studenten til grnland
og alle som kjøper sier du er skjønn, mann
og jeg gidder ikke engang vente på grønn mann
men løper på rødt hvis jeg bare er nødt
men det er dager da oslo er høl etter høl
og sporvognene sporer av og alle er inne
da er jeg bare en overgang
står her og venter
på neste linje

2006-05-06T07:33:00.000-07:00

Om man er interessert i et litt annerledes soundtrack til helgen, kan jeg varmt anbefale Yma Sumac.

2006-05-02T13:22:00.000-07:00

Jeg hadde navnedag i går, forresten. Jeg og Valborg. Ser ikke helt linken mellom Filip og Valborg. Nuvel - kanskje jeg fortrenger det som er åpenbart for alle andre. Kanskje Valborgene har det på samme måte med å ha navnedag på samme dag som Filip. Uansett er det jo litt stas å ha navnedag på første mai - og hvis man legger til at den første boken jeg fikk var Det Kommunistiske manifest, kan man ane et visst mønster. Uten at det har så veldig mye å si. Jaja.

På andre fronter kan jeg av hele mitt hjerte anbefale The Brooklyn Follies av Paul Auster. Ikke den beste boken som er skrevet - ikke engang Austers beste. Men den er veldig ålreit allikevel. En halvsann svir, for å si det Helgheimsk.

Sånn helt til slutt kan jeg anbefale dere å trykke her.

Så trykk da, for faen!

Dikt på veien, del 4

2006-05-01T08:48:00.000-07:00

Hei, hå og gratulerer med dagen, alle sammen. Håper dere har klart å nyte minst en ordentlig bakfyllekule denne helgen - selv lå jeg langflat hele gårsdagen, fikk ikke gjort en dritt - og er egentlig ganske fornøyd med det. Lørdagens fest var verdt det - jeg tror i hvert fall det. Jaja - sånn kan det gå. Serverer et nydelig stykke poesi på denne arbeidernes dag. Ha det godt!

She got the gold mine av Jerry Reed

Well, I guess it was back in ‘63
When eatin’ my cookin’ got the better of me,
So I asked this little girl I was goin’ with to be my wife.
Well, she said she would, so I said ‘I do’.
But I’da said I wouldn’t if I’da just knew
How sayin’ ‘I do’ was gonna screw up all of my life!
Well, the first few years weren’t all that bad ‘
I’ll never forget the good times we had
‘Cause I’m reminded every month when I send her the child support.
Well, it wasn’t too long till the lust all died,
And I’ll admit I wasn’t too surprised
The day I come home and found my suitcase sittin’ out on the porch.
Well, I tried to get in ‘ she changed the locks!
Then I found this note taped on the mailbox
That said, ‘Goodbye, turkey! My attorney will be in touch!’ Mm-hmm…
So I decided right then and there
I’s gonna do what’s right ‘ give her her fair share.
But brother ‘ I didn’t know her share’s gon’ be THAT much!
She got the gold mine! She got the gold mine!
I got the shaft. I got the shaft.
They split it right down the middle,
And then they give her the better half.
Well, it all sounds sorta funny,
But it hurts too much to laugh.
She got the gold mine - I got the sha-a-aft.

Now, listen ‘ you ain’t heard nothin’ yet:
Why, they give her the color television set,
Then they give her the house, the kids, and both of the cars! See?
Well, then they start talkin’ ‘bout child support,
Alimony, and the cost of the court ‘
Didn’t take me long to figure out how far in the toilet I was!
I’m tellin’ ya, they have made a mistake
‘Cause it adds up to more than this cowboy makes!
Besides; everything I ever had worth takin’, they’ve already took!
While she’s livin’ like a queen on alimony,
I’m workin’ two shifts eatin’ baloney,
Askin’ myself, ‘Why didn’t you just learn how to cook?!?!’
They give her the gold mine! She got the gold mine!
They give me the shaft. I got the shaft.
They said they’re splittin’ it all down the middle,
But she got the better half.
Well, it all sounds mighty funny,
But it hurts too much to laugh.
She got the gold mine - I got the sha-a-aft.

Well, she got the gold mine! She got the gold mine!
I got the shaft. I got the shaft.
They split it all down the middle,
And then they give her the better half.
Well, I guess it all sounds funny, Hoo, hoo, hoo, ha-ha-ha-ha-ha!
But it hurts too much to laugh.
She got the gold mine - I got the sha-a-aft.
(They ain’t kiddin’ me ‘ I got the shaft.)

Well, I don’t have to worry ‘bout totin’ a billfold n’more.
Hahahahaha…
I let my wife tote it; I'mon' be carryin’ food stamps '
You get it, judge? I'mon' be' Just' Hahahaha'
Ah, it's not funny, huh? Huh? Huh?
Contempt of court? Whaddaya mean?
Listen, judge: I's just kiddin'!

2006-04-30T12:48:00.000-07:00

Eller hva med han her? Han sang visstnok ganske pent.

2006-04-30T09:43:00.000-07:00

Unner oss en mugshot til, gitt. Dette er ogsaa en klassiker.

2006-04-29T05:21:00.000-07:00

Tidenes mugshot! Han kommer til Roskilde. Kan bli moro.

2006-04-29T05:09:00.000-07:00

Fra Bloggareeeeeeeeeredaksjonen utstedes ønsker om en framifrå helg uten alt for mange skjær i sjøen. Vet at det kanskje er for mye å håpe på - særlig nå på våren, kløningens høysesong. Men lykke til uansett.

Ondskap, ditt navn er... vel, ondskap, men for syns skyld, la oss kalle deg "Avmålthet" en stakket stund.

2006-04-27T03:27:00.000-07:00

Gårsdagens kanskje sterkesste musikalske opplevelse kom midt på natten i en drosje hjem fra Grønland. En strigråtende imam synger om evig helvete mens menigheten sipper lavmælt. "Hva skal du gjøre nå, med alle pengene dine, med alt ditt gods og gull?" Nemo problemo. Jeg brukte det opp på overpriset (og syndig) øl på Rockefeller mens jeg ventet i spenning på det forløsende punktet, de kjente og kjære øyeblikkene hvor Motorpsycho går fra å være et fett rockeensemble til å bli noe bortimot universets midpunkt. Men gudene ville ha det annerledes, stokket bunken og byttet ut det forløsende punktet med den onde tvillingbroren, metningspunktet.

Takket være imponerende høy innsats fra konsertfølget mitt fikk vi de kanskje beste plassene jeg har hatt på en Motorpsychokonsert - helt forrerst på plattingen til venstre. Juhu. Ventetiden var også for en gangs skyld helt grei - de vartet opp med helt ålreit musikk som jeg gjerne skulle hørt en gang til, men som jeg ikke akkurat kommer til å anstrenge meg for å få tak i.

Anyhow.

Plutselig lunter de ut på scenen, Motorpsycho anno 2006: Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Jacco Van Rooj og Øyvind Brandtsegg på elektrisk vibrafon. Jeg registrerer, med en ørliten klype forakt, at herr Sæther har på seg en fotballtrøye type Inter Milan, og det slår meg at mitt forhold til de blåsvarte tomsingene på mange måter er nokså likt det forholdet mange har til Motorpsycho. Javisst er de gode - men hvor i huleste er sjelen? Kanskje har fansen til de respektive ensemblene også mange likheter. Å lide seg igjennom nok en gørrkjedelig 0-0kamp er kanskje ikke så ulikt prosessen man går igjennom for å svelge en førti minutter lang versjon av K9? Ikke vet jeg. Men nå starter de.

B.S. og Snah er blitt skikkelig skikkelig hårete og sjenerte. De står dypt inne på scenen og vugger mens Van Rooj og Brandtsegg jobber flankene. Det hele synes noe defensivt - og det blir ikke bedre av at store deler av materialet fra BH/BC ikke overlater mye til kjemien. Her er det snakk om nokså strenge og metikuløse oppskrifter, og det er tydelig at bandet konser hardt. Da er det morsommere når de disker opp med en svulstig versjon av kickern fra skive en: Hogwash. Da blir jeg glad! Har bare sett den tidligere som del av en stor jam, da under tittelen Hogspace eller Spacehog. Men nå får vi ekte vare - stonerprog med store bokstaver og mye harving.

Kanskje det bare er humøret mitt, men etter Hogwash synes jeg vi får oppleve en aldri så liten oppsving. No Evil er en glimrende låt, og Hey Jane er alltid hyggelig. Men så blir det stille. Igjen kan sikkert noe tilskrives det nye materialet. Det er aldri pinlig, men jeg synes heller ikke at det kommer ordentlig i gang. Og spør ikke meg hvorfor et band med perler som Nerve Tattoo, Wearing yr Smell eller Starmelt/Lovelight velger å trekke fram viagralåten Neverland for å fiske publikumsreaksjoner. Dårer! Tåper!

Nåvel. Motorpsychos lov er nokså enkel: Teppebomber du tilstrekkelig er du nødt til å treffe før eller senere. Det holder stikk denne gangen også. De avslutter det ordinære settet med rekka You Lied - Hyena - Devil Dog - Un Chien - Plan #1. Not too shabby, men jeg er liksom ikke ekstatisk. Følelsen heller mer i retning av lettelse; Lettelse over å bli tilfredsstilt, over å ikke måtte gå derfra rasende. Frieriet kom for sent for mitt vedkommende, og overraskelsene uteble. Jeg hadde forventet at de skulle trekke fram noe helt spesielt, at de skulle premiere den oppussede versjonen av en gammel klassiker på Rockefeller i kveld, men det skjedde aldri. Overraskelsene kom i Trondheim og i Hamar - i Oslo møtte vi på mange måter hverdagen. Et band som trenger tid på å komme seg i form, for at ting skal sette seg (trutne?). For å putte det i klartekst: Hjelp, de er blitt 40! Grøss og gru.

De to første ekstranumrene sparker skikkelig. Både Kill Devil Hills og Triggerman er finfine låter, og det kjennes helt naturlig at de kommer etter den obligatoriske lille hvilen. Her virker bandet også mer forløst. Kanskje var de lettet over at det snart var over? Kanskje var de slitne og akkurat passe slappe. Ikke vet jeg - men slutten på Triggerman vitner om at vi muligens har noe godt i vente, for her gjør bandet sin første (håper jeg) spontane handling for kvelden. Makan til bråk!

Og så til knockoutslaget, den siste låten, kall det hva du vil, Motorpsycho feier gulvet med hvem som helst på akkurat dette. Hva får vi høre? Hvilken av mastodontene skal få lov til å herje våre skjøre hodeskaller mens vi kjemper med lakenskrekken i natt? BEFORE THE FLOOD? You've got to be kidding me! Det er faen ikke mulig! Noen burde saksøke bandet - jeg er ganske sikker på at det finnes en eller annen paragraf i norske lover hvor det står at sistelåta i en konsert skal være en klassiker, og at det ikke under noen omstendigheter skal forekomme desperat hyping av en skikkelig middelmådig klyse av en låt! Snahs solo er stappfull av selvfølgeligheter, Bent vugger tilfreds og jeg er eitrandes forbanna! Send en bekymringsmelding! Ta fra dem foreldreretten! Dette er vanskjøtting av et ellers glimrende repertoar! Skal dere virkelig la Golden Core, Watersound og Vortex Surfer stå i skapet? Dere kommer til helvete for dette!

Men bekymre eder ikke. Jeg har hørt mye godt om det stedet.

2006-04-26T08:12:00.000-07:00

Tror du meg naa, Erlend?

2006-04-24T07:18:00.000-07:00

Hallo, tølpere og tøser!

Friske hilsner fra Tig(g)erstaden. Her er det (som dere kanskje vet) blitt vår, og det er vi pokker så takknemlige for.

Ellers er det lite nytt under solen. Jeg har funnet ut at påskeforsetter er mye mer interessante enn nyttårsforsetter - man kan virkelig ikke forlange at noen tenker realistisk med en juleferie i ryggen - men den stille uken er akkurat lang og stille nok til at man kan stake ut litt nye kurser. Jeg lover ingenting - men vi får se, vi får se, sa han mystisk.

Det er Motorpsychokonsert om to dager. Om tre dager kommer jeg til å være mentalt svanger med hundre nye ideer. Om fire dager kommer jeg til å være tilbake til det vante desillusjonerte stuket. Men jeg tar gjerne en ferie i drømmeland.

Tally Ho, fuckers!

Intet sett, intet hørt

2006-04-04T11:54:00.000-07:00

Så var det altså over, på mange måter før det startet. Offiseren så seg selv i speilet, ble kvalm og gjorde kort prosess. Eller, kanskje rettere sagt: Han gjorde slutt på en veldig lang prosess. Det bør ikke være overraskende på de som kjenner til bandet. Det er kanskje mer overraskende på alle de som ikke kjente til at det noen sinne fantes et band ved navn Officer Downs. Dem er det nok mange av.

Jeg skal prøve å forklare.

For ca. 8 år siden startet Claes, Amund, Einar og Filip et band på X-Ray ungdomskulturhus. Midt mellom rappere, dansere og ungdomsarbeidere satt de og spilte et slags vestkystamalgam uten mye mål og mening. I pausene spiste de burgere fra Terningen. Etterhvert sluttet Einar. De resterende tre fortsatte å spille (til tider sammen med gitaristene Jon og Stian). Claes var i utgangspunktet Rocker, Filip var i utgangspunktet Jazzer og Amund hadde beina plantet i både den klassiske og den elektroniske verdenen. Det var med andre ord ikke lett å enes om en stilart eller retning. Etter mye om og men fant de ut at de kunne improvisere fritt. Da trengte de ikke lenger skrive låter (trodde de), og slik gikk dagene. Verden kunne (og kan) finne på å pisse en i trynet. Når de plugget inn instrumentene kunne de svare med deres eviglange, ogskøne og svært høylytte rap. Det var ikke nødvendigvis interessant, og det var aldri vakkert. Men det var deres helt egne støy - og til tider var de ganske stolte av akkurat det.

Om andre ting sto stille, så gikk tiden sin vante gang, og bandet flyttet opp til ullevål hageby på studiosommerferie (Dette er ikke Sosialisme, Rune Gerhardsen) og så ned til Skippergata hvor det tilbrakte sine siste år. Her forøkte de å finne ut av låtskrivingens mysterium. Etterhvert ble det også både studioinnspillinger og liveopptredener - men forsøk på en helhetlig målrettet innsats ble på mange måter forkrøplet av det som i bunn og grunn var bandets eksistensberettigelse - trangen til å ligge et sted imellom. Musikken som en slags privatsak.

I sesong tre av Sopranos, dør mora til Tony. Den lunefulle bossen blir mest av alt lettet, og han hater seg selv for det. Terapeuten, Dr. Milfi, forklarer (eller foreslår) at mange kan ha det sånn. At man reagerer med en slags forbudt lettelse. Når Offiseren nå en gang har skiftet bleie, tatt på seg sin hatt og frakk og lusket ut av bygningen, tror jeg alle innvolverte i grunnen bare trekker på skuldrene. Det endrer ingenting (og det var der det lå). På sitt beste smalt det som et helvete. På sitt dårligste kunne det være direkte pinlig. Det siste er selvsagt mest interessant, så her og nå, til ære for den uregjerlige Officer Downs, har jeg den store glede av å presentere de fem jævligste øyeblikkene i bandets historie:

1. Månefisken 2003

Bandet hadde ingen låter, de spilte etter Winta, og klarte å rydde det nokså fulle dansegulvet i løpet av de to første minuttene. Ca. Fem stykker ble igjen og bivånet jævelskapen. Vi vet hvem dere er!

2. Månefisken 2004

Bandet hadde faktisk noen låter denne gangen, og de var eneste opptreden (Etter at det andre bandet melte avbud uten å si ifra). Anledningen var et slags dekadent kostymeball, og ingen var egentlig interessert i at vi skulle være der. De forkortet settet noe, og dro nokså slukøret hjem. De tvang oss tilogmed til å betale for pizzaen.

3. Urrarock 2000

Bandet (+ Einar og Nordenson) stilte opp i diverse kostymer og smalt dårlig prågg utover en nærmest tom skolegård. Bassen sviktet til tider, og absolutt ingen ble overbevist.

4. Den gode og ikke så god (X-ray ungdomskulturhus) 1999

Bandet (+ Einar, Nordenson og Bendik Giske) var husband for en slags multimediaforestilling som, til tross for gode intensjoner, var kunstnerisk fullstendig mislykket. Publikum forlot lokalet hver gang bandet satte i gang. Vi hadde på oss helsetrøyer og regntøy.

5. Natten før den første gigen på Verkstedet 2004

Bandet tvilte på om de i det hele tatt skulle stille opp, etter at de var blitt degradert til oppvarmingsband for et søplete popband. Bestemte seg omsider for å gjøre et realt forsøk, og startet å øve i tolvtiden. I det de (i totiden) skal spille igjennom settet en siste gang, og de svinger som faen, sprekker basstrommeskinnet til Claes. Bannskapen var mer høylytt enn bandet noen sinne har vært.

Dikt på veien, del 3

2006-03-29T14:59:00.000-08:00

I hate the Smiths and Steven Morrissey av Ween:

All you do is hate life and tell me about it

You're a homosexual, just keep me out of it

All your music sounds the same

I don't even like your art fag name

Cause I hate The Smiths and Steven Morrissey

I hate The Smiths and Steven Morrissey

You're always depressed and you're never glad

Maybe it's something to do with your dad

I like to be happy, I think that it's good

Hey, you're no bud, you're no dude

Cause I hate The Smiths and Steven Morrissey

I hate The Smiths and Steven Morrissey

2006-03-29T13:14:00.000-08:00

Man oh man, så mye moro man kan ha med repriser! Det være seg simpsonsepisoder man tror man ikke har sett før, lyder man ikke har hørt på år og dag, eller en bok du leser igjen for kosens skyld. Morsomst er det kanskje strengt tatt når gjentagelsen kommer ut av en eller annen slags umiddelbar nødvendighet, og akkurat slik var det med meg og boka "Please Kill Me". Løp og kjøp hvis du har rocken kjær - denne boka er antagelig det mest givende du kommer til å lese på en god stund. Den tar for seg punkens historie fra Andy Warhols factory og helt opp til det engelske gjennombruddet ca 1978. Boka består kun av replikker fra musikere, kritikere, roadier, groupier, vedheng og andre involverte - og ingen slipper unna! Synes du Lou Reed er en hyggelig sanger? Han har lyst til å spise bæsjen din. Synes du Jim Morrison er et geni? Det snilleste du får høre om ham her er at han har stor kuk. Synes du Iggy Pop virker rolig og avbalansert? Hmmmtja, ikke forferdelig langt fra sannheten, om du ser bort fra all spyingen og peanøttsmøringen.

Må innrømme det åpenbare; at jeg i utgangspunktet ikke er noen stor punkfan, langt mindre noen punk (eller den norske varianten Punker (punk med lommepenger)). I så måte er det på mange måter betryggende å få vite at de store stilskaperne aldri så på musikken sin som punk. Ikke var de spesielt lavpanna heller - både MC5, The Stooges og Velvet Underground gikk på scenen med ambisjoner og finkulturelle referanser. At bråket deres senere er blitt tilskrevet en slags lavpanneintegritet får være de uvitende rocklitteraters sak - de ser helst at rockerne forblir små svette pelskledde retards som kan dissekeres og analyseres over den umiddelbare ærlige autentisitetens alter.

Nuvel, nok om dem. Fikk lyst til å sette sammen min helt egne lille punksamler - min punk. Noe jeg kan høre på meg mens jeg leser om Dee Dee Ramones diverse kjønnssykdommer. Versågod - The old loud:

Contort yourself med James Chance and the Contortions: Kjernesunn mix mellom James Brown og Albert Ayler ispedd NY-nevroser.

Fun House med Iggy and the stooges: Iggy "Feels allright", og det er jo faen ikke rart, for bak ham står Steve MacKay og blåser alt hva lunger, rør og klaffer kan holde. Egentlig burde alle serriøse rockeband ha med Saxmophone - inntil videre kan man sette denne låta på repeat.

It's about that time / The Theme med Miles Davis' lost sextet: 7. Mars 1970 var en pokker så god dag for all slags musikk, og det kommer jeg til å hamre på til hver eneste en av dere har gått til anskaffelse av livedokumentet "It's about that time: Miles at the Fillmore". Rå kraft fra musikkens mest elegante mellomvekter. Trekker opp en haug med stier ingen har orket å traske ned verken før eller siden. Pissa jazzerne midt i trynet mens rockerne ikke skjønte en damn shit. Og backstage satt the Stooges med nypudrete neser.

LA Blues med Iggy and the stooges: Samme besetning, denne gangen fullstendig uten styring eller hemninger. Dette er i grunnen bare bråk.

Love comes in spurts med Richard Hell & The voidoids: Gitaristen Robert Quine er tydeligvis en av nestorene innen faget, uten at jeg har hørt ham bli nevnt spesielt mye. På denne korte lille rockern gjør han i hvert fall sakene sine grådig bra - og Richard Hell (Mannen bak uttrykket Blank Generation) er akkurat like herpa som alle sier han er.

Friction med Television: Tom Verlaine var en innbilsk Dylanfan med store vyer. Richard Lloyd var en forstyrra streetkid med harde fingertupper. Til sammen dannet de en av rockens aller mest hypnotiske gitarduoer. Hele Marquee Moon må i grunnen slukes av alle som noen sinne har likt f.eks. Bowie - men til hverdagsbruk er Friction et av de aller feteste øyeblikkene.

Dachau Blues med Captain Beefheart: Those poor Jews. Ikke nok med at de ble er blitt hundset og slaktet i mange hundre år - de må tåle hundrevis av atonale sympatierklæringer i tillegg. Dachau Blues er like skremmende som resten av Trout Mask Replica. Fantastiske saker.

The Alarm med The Coachwhips: Friscoband med dårlig tid. Dette er nokså irriterende, veldig fengende og over før du vet ordet av det.

Queens of noise med The Runaways: Ikke egentlig så veldig bråkete, men sabla hyggelig låt.

Louie Louie med The Kingsmen: Hvis du ikke vet hvordan denne låta høres ut må du legge deg ned og dø. Nå. Skjønner fremdeles ikke hva han synger - er det "You gotta go" eller er det mindre tradisjonelle, men like fullt velsmakende "Oregano"?

Strychnine med The Sonics: Gutter fra Tacoma som hørte Kingsmen og bestemte seg for å spella rock. Nok en saxmophonerocker av verste slag!

I wanna hold your hand med The Moving Sidewalks: Klassecover med langt flere seksuelle undertoner enn originalen. You've got that something indeed.

Be a Caveman med The Avengers: Mannshymne av beste merke. Støtter opp under Tommy Lees teori om at kvinner egentlig er hypp på steinaldermannen.

Men, må stikke - Iggy har nettopp fått sitt første tilfelle av klamydia fra Nico. Moro.

2006-03-07T16:41:00.000-08:00

Jaja, da er den første sekseren innkassert for Black Hole / Blank Canvas. Mode Steinkjær, den godgutten, trillet seksern så det sto etter og kalte det den beste Psychoskiva noensinne. Ikke enig i det - men det er jo morro for unga. Tipper at VG er med på kjøret og at Dagbladet triller firern. Men jeg kan ta feil.

2006-03-07T15:05:00.000-08:00

Captain Blood... klasse.

2006-03-06T18:10:00.000-08:00

Portrett av artisten som ungt krapyl.

Capote

2006-03-06T16:11:00.000-08:00

Bygdøy Allé er laang i motvind, og på et tidspunkt finner jeg ut at jeg har skikkelig knapt med tid. Søster ringer og purrer på mitt nærver, og jeg kan ikke annet enn å beklage, pruste ut "To sek" og beine som en gal mann. Det er ca. 10 minus ute, men jeg nærmer meg kokepunktet i det jeg halser inn på Gimle, hoster opp en lunge og møter crewet mitt. Inne i salen glinser minkpelsene, det klirrer i plastikkglassene og ingen trekker inn beina sine frivillig når vi prøver å finne plassene våre. Mmmm. Oslos mest kulturelle kino. Nå skal vi virkelig kose oss.

Jeg skal ikke prøve meg på noen introduksjon av Truman Capote. Har peiling lik nix - de vitebegjerlige kan henvende seg her. Filmen handler om prosessen bak hans litterære gjennombrudd (og sammenbrudd), In cold blood.

Kort fortalt fatter herr Capote interesse for en historie om et kvadruppelmord i landlige Kansas, og han drar dit sammen med Harper Lee (To kill a mockingbird) for å samle stoff til en "Non-fiction novel" om hendelsene. Etterhvert blir gjerningsmennene tatt, og Capote mixer og trikser seg til ubegrenset tilgang. Han fatter særlig stor interesse for den ene, Perry Smith, som i sin tur får stor tillit til Capote. Nåvel, han skriver på romanen sin (som blir sensasjonellt bra) samtidig med at rettssakene går sin gang. Men Capote kan bare gi ut romanen om gjerningsmennene blir henrettet - og der ligger gnistpunktet.

Filmen er sparsomt fortalt. Manusdebutant(!!!!!) Dan Futterman (som jeg kjenner best fra Shooting Fish) har gjort en framifrå jobb med å gjenfortelle historien og replikkene sitter som skudd. Visstnok er nesten alt i filmen autentisk (replikkene er hentet rett fra virkeligheten), men det gjør ikke prestasjonen mindre. Fristelsen til å utbrodere, kommentere og digregere må ha vært stor, men han holder seg på matta. Alt filmen egentlig handler om - Capotes moralske dillema, hans generellt løgnaktige og selvsentrerte forhold til verden - nevnes aldri med ord. Regien ved Bennett Miller følger opp i samme spor. Den er fri for nykker, fri for alt i grunnen, unntatt det som må være der. Vanligvis er jeg en forkjemper for det unødvendige, men jeg må si at det er fint å se "det nødvendiges kunst" praktiseres slik det gjøres her. Skåret ned til beinet? Vi snakker blankpolert skjellett.

Philip Seymour Hoffman, kjent fra hver eneste film du har sett de siste fem årene, har fått den tvilsomme æren av å portrettere Truman Capote, en kis som ikke akkurat var kamerasky da han levde. Bedre blir det ikke av at Capote var et oppkomme av fakter, lespete fistel og eiendommelig frasering. Faren for et klassisk "Oscarportrett" er så absolutt tilstede. Dette kunne blitt typete, det kunne blitt homsete, det kunne blitt følerisk - det kunne rett og slett blitt overfladisk og lettvint. Men det er ingen av delene. Hoffmans gestalting fotfølger øyeblikket, og leter etter både avvikene og normalen. Han er platt når Capote er det, omtenksom når Capote er det, komf, interessert, frakoblet - du skjønner bildet. Igjen er det opp til seeren å forstå, fortolke og forkludre. Selvsagt fortjente han den lille nakne metallmannen for dette portrettet. Det får da være måte på.

På et punkt hakker det litt for meg. Mychael(sic) Dannas musikk gjør på mange måter de feilene resten av filmen så elegant unngår. Den er melodramatisk, overfortellende og klam. Typisk Hollywood, egentlig: Ved å skifte ut symfoniorkesteret med et enkelt piano tror man at man har unngått schmaltzen, men det blir liksom bare verre. Lyden er også tvilsom - så ECM at man skulle tro hele filmen fant sted inne i et forbanna flygel. Jeg er ikke akkurat breddfull av forslag på hva man kunne gjort i stedet, men kanskje det er et hint: Slik denne filmen er laget, trenger den i grunnen ikke musikk i det hele tatt. DET hadde vært noe, det. Da burde den faen meg ha vunnet "Best Original Score" også.

Til sist kommer det egentlig an på om du liker historien eller ikke. Jeg er relativt begeistret. Det er ikke den mest skjellsettende historien jeg har hørt eller sett, men den berettiger så absolutt en film. Har inntrykk av at Truman Capotes kulturelle betydning på mange måter er et "uoversettelig" amerikansk fenomen. Der borte vet man (eller man kan bli forklart) hva slags kar Capote var, og hva han betød for smeltedigelens kulturelite. Spør du meg hvem Truman Capote var, kommer jeg antagelig til å svare "Philip Seymour Hoffmans beste rolle". Helvete heller, spør du meg hvem Lester Bangs var kommer jeg også til å svare "Philip Seymour Hoffmans beste rolle". Kanskje det ligger noe der.

Gutta

2006-03-04T21:19:00.000-08:00

Det stinker Lemmy av starten på Motorpsychos store damagecontrol, førtiårskrisa “Black Hole / Blank Canvas”. Denne gang er ikke kvisemannens juggernaught Motõrhead, som har lagt igjen en ruke her og der i bandets etterhert rikholdige katalog før, men Hawkwind og Robert Calvert som skal til pers i trøndernes rockekarnival. “No Evil” er bra nok, den - men den er ingen stor start. Bedre blir det for så vidt ikke av at “In Our tree”, en låt jeg allerede har brukt mye tid på å være skuffa over, er nummer to. Javel, en middelmådig start. Det er lov det - la det bare ikke bli en vane.

Mellom “Let them Eat Cake” og “Phanerothyme” kom Motorpsycho ut med knallerten “Barracuda”, som bestod av låter som var for harde eller kleine til å være med på L.T.E.C. “Coalmine” kunne vært med der. Snah røyker rødmix og er kjekkas med mikrofonen. Sjarmerende nok - og koringene sitter skikkelig. Det er en morolåt - man kan høre at de digger å spille den - og slike låter trenger et band. Reshpeckht for detk, ikke sant. Kjempespennende er det ikke, men jeg liker å høre dem spille, så det spiller ingen rolle.

På Kill Devil Hills smeller det skikkelig. I starten synes eg egentlig jeg har hørt låta før. Den har ekko fra “Frances” fra Lobotomizer pluss tre-fire fra Blissard. Dette er Bent Sæther ved Thurston Moore-alteret, og det er ikke nødvendigvis subtilt. Men, som Henrik så fint bemerker, han har fått teksten til å sitte skikkelig. Snåsagutten synger om kjedsomhet og velstand (og piller) i kjedelige forsteder. Han har riktignok satt historien til et tenkt (og allikevel kjent) sted i U.S. Of A, men det er sikkert av rent cinematiske grunner. Uti låta endrer også musikken seg - Motorpsycho klarer ikke å sitte stille og se på at Mars Volta stikker av med all progkreden. De var her før dem, og de vil være her etter dem. Det hele er kanskje litt geriatrisk - riffene er ikke så sprutende som de egentlig kunne ha vært. Men det er sånn det er . Og er det Bent på trommer? Det er i så fall drøyt. Kor på slutten - se hva vi kan! Fett nok, I guess. Gutta må få lov til å ha det litt moro. Men nødvendig? Absolutt ikke.

Critical Hills er oppdatert tidlig Pink Floyd. Starter som en øvelse. Javel, de har skrevet det ned og spilt det inn, men hva så? Akkordskiftene i slutten av verset er nye. De har jeg ikke hørt før, og de er fine! Ypperlig. Bandet jobber bra - fet Motorpsychogroove og ELO-vokal. Typisk senpsycho over instrumentaldelen. Pianoet er overraskende - skal bli spennende å se hvem det er - og så er vokalen der igjen. Skikkelig spirallåt. Denne kan bli bra live! Fin og abrupt slutt.

Balladen. 29th Bulletin. Crappy saker. Synd å si det, men dette klarer du ikke, herr Sæther. “Eksplosjonen” på slutten er sugen, og litt pinlig fra et band som har mestret denne type ting.

Devil Dog sparker. Her får vi, for første gang på albumet, en tydelig reaksjon på Tusslergreia i Motorpsychoformatet. Fett å høre dem som 40-åringer - det er mye kløkt ute og går på denne skiva. Fin Melotrondel. Peiskos.

Triggerman balanserer på knivseggen mellom kul og platt. Har ennå ikke bestemt meg hvor den ender. Men gitarproduksjonen er fet. Den minner meg om Trust Us-lyden, men det er en ny take på greia, Motorpsycho anno 2005. Måten elektrisk og akustisk flyter over i hverandre på slutten av soloen er morsom. Slutten er litt… Motorpsycho som revyband? Skive én er ferdig.

“Hyena” er “Waiting for the one” på ny, bare annerledes. De starter side to med en hurralåt! Det kan egentlig bety hva som helst. Det er ålreit å høre dem i litt humør. Denne kommer til å vokse på meg. Tror også Mp3formatet ødelegger mye av moroa her.

“Sancho Says” er en glimrende todelt låt (alá “She Said, She Said”) med psykedeltavokal og massiv lyd. Minner meg om AADAP, men igjen preget av årene som har gått. Retrobandet Motorpsycho med seg selv som hovedinspirasjonskilde? Lukter innavl, men smaker fett.

“Sail On” er klein i de første versene, men gitarsoloen er faen så bra! Sterke saker - og derfra og ut finner de et nytt gir. Fremdeles er psychodeliaen tilstede.

“The Ace” er en helt ordinær låt. Men på dette tidspunktet begynner jeg å bli lei av trommene på albumet. Det er litt ADHD (Arne Ragnar / Rune Vidar) over det hele - kanskje overkompensering over Gebharts avskjed? Hvem vet. Det er jo fett - men flere av disse låtene bør nok tas inn i små doser.

“L.T.E.C. (Deja Vulture Blues)” gleder sikkert Lit.Vit-studenter over hele verden med sitt titulære nærvær alene. Selve låta er nokså ordinær, og den har et fælslig vokaløyeblikk som det kan bli vanskelig å komme over.

“You Lose” er interessant - for den nye trommeslageren, Jacco van Roy (Van Nistelkuk til Gebharts Solskjær?), trommer på den. Han gjør en helt fair jobb - men trommene er miksa bort og låter piss. Vokalen er pen, så pent de klarer, og gitarene er, som Henrik sier, nyskapende i Psychosammenheng. Fet nok editing på slutten .

Whoa, Snah! Rolig nå! Countryrock med vokal på ville veier! Men jeg må si, Snah: Bedre enn tidligere. Nuggen. Ikke lite godt. “Before the flood” er ellers en flott låt, selv om man fniser. Og når Snah blir Slash (Snash?) på slutten er vi en lykkelig familie igjen. Men det tar alt for lang tid mot slutten. Herrejemini - det er ikke akkurat Hey Jude eller November Rain vi har å gjøre med her. Skikkelig blemme for lyttbarheten til Side 2.

Sjubidubidu. The skies are blue. Nødrimene gjør sitt inntog på “Fury on Earth”. Ellers er låta en helt grei kassegitarvise med lav mellotron og Gebhartreferanser. Litt sånn “Vi klarer oss, vi har det mye bedre nå”-vibber. Men jeg kan ta feil.

“With Trixene %&#!¤ ta disse lange låttitlene!” er litt duderock. Helt overflødig egentlig. Men jeg setter egentlig mer pris på den øredøvende stillheten etter at Bent og Snahs siste kor-efforts har dundra ut. Jeg merker at jeg er sliten. Slutt på side 2.

Oppsummering: Begge sider består av variert ny-gammal Psychopatentert rocksuppe. Moro - Man vet aldri helt hva man får, og de har fremdeles store evner som band, instrumentalister og platebyggere. Man kan kanskje prøve seg med at “Trust Us” har funnet sin tvillingbror i “Black Hole / Blank Canvas”, men det gjenstår å se om det er den onde eller gode broren vi sitter og plirer på nå.

Men så til hundretusenkronersspørsmålet: er det noe futt igjen? Kan dette ende bra? Jada. Det er fremdeles krutt i børsa. Kanskje ikke prima vare, men Motorpsychos andresorteringer er pokker så bra, de, og det er morsomt å høre dem eksperimentere. De er slik et prima kollektiv, uten at det på denne platen kommer til noen forløsning. Det er ingen låter jeg verker etter å høre omigjen etter første ordentlige lytt.

Utad går nok dette bra. Fansen er tydeligvist frelst, og Tror kanskje Akersgata kommer til å være forbløffet over skiva. Det kan bli yatzy (og det kan bli liten straight), og hva det enn blir har de dårlig hukommelse og nedsatt dømmekraft (så vel som hørsel), og til gode å lære seg det vi allerede vet: Motorpsycho er bandet som spyr musikk. Lik det eller ei. Her får du så det monner.

I anledning trøndernes 15årsjubileum

2006-03-02T16:47:00.000-08:00

I en tiårsperiode kom Motorpsycho med våren. Det må ha vært utrolig slitsomt - å samle seg til en ny skive år etter år, kun avbrutt av den samme Europaruten om og om og om igjen. Litt som Rosenborg, egentlig, og som Rosenborg har det vært rusk i maskineriet de siste par årene. 2002 bød på røtne It's a love cult, så ble det stille og så slutta Gebhart. Men ting gror i TronHjæm, Norges kontinuitethovedstad. Rosenborg kommer nok en gang til å bli overlegne i Norge (i løpet av en toårsperiode), og etter alt å dømme har Motorpsycho en skive med smell i rett rundt hjørnet. I mellomtiden blar jeg rastløst gjennom bunken og hører gamle låter en gang til mens jeg oppsummerer litt for meg selv - og dere.

For et rart band. Tre karer, hver for seg fulle av musikk. De står opp om morgenen og promper en ny låtidé - det stopper liksom aldri. Genre mestres til fingerspissene, det musikalske repertoaret utvides. Det er mange band som er bra, men i norsk sammenheng skiller Motorpsycho seg ut i det at de i grunnen bare er blitt bedre og bedre over en lang periode. Det er bare en liten detalj som skiller dem fra noe stort: De synger som et kobbel stukne griser.

Til tider er det mildt anmasende, til tider er det hjelpeløst og til tider er det helt jævlig. Det er i grunnen rart at de ikke bare innrømmer det. De er åpenbart musikalske, så de må jo høre det - hvis ikke snakker vi allvorlige vrangforestillinger. Man tar seg i å lure på hvordan de seks-syv siste skivene hadde hørtes ut om de hadde sendt instrumentalmixene til f.eks. Ebbot Ljungberg og bedt ham om å legge på vokal. Milde måne.

Men - på samme tid - kan man klandre dem? Motorpsycho er et band hvor det simpelthen ikke er plass til en eller annen tamburinristende idiot med mørk truende røst. Jeg kan garantere at de øver på en måte som ikke tillater dette - dette bandet kan sikkert finne på å holde seg instrumentale i ukesvis av gangen. Skal du være med må du pinadø spille et instrument - og skal du være med i Motorpsycho må du spille bra.

Så får det heller være at de synger ræva. Det kan være vanskelig å slite seg igjennom, det skal være sikkert. Men tenk på alt det vi slipper med Motorpsycho. Vi slipper å høre om pinlige lidelseshistorier på et eller annet hotell i Berlin, eller en strand i Venezuela, alá Høyem og Schreiner. Vi slipper å høre på idéfattige musikere og låter hvor ingenting skjer alá Madrugada og Madrugada. Vi slipper Turbojugend. Vi slipper Moslets treskiverskurve. Vi slipper i grunnen alt det som er kleint og treigt med musikknorge. De er kanskje overvurdert - men det er Beatles, Jesus, fotball, øl, damer og menn også. Ting som er veldig bra blir gjerne overvurdert.

Og nå, mine damer og herrer, skal jeg kjede dere med en liten kronologisk høydepunktliste fra Motorpsychos rikholdige diskografi.

Lobotomizer høres bedre ut i dag enn for fire år siden, men lyden er rotten og mye er fremdeles uprøvd. Under all møkka flexer bandet fine støyprogmuskler - best er de kanskje på Grinder og Home of the brave. For de strengekjære bør også Hogwash nevnes. Det er nemlig Snahs eneste ordentlige gitarheltøyeblikk før 577 på Trust Us.

8 Soothing songs for Rut er en mye mer likandes skive enn debuten. Bandet skjønner at de trenger pop-appell, og de kjøper en "Best of the 60's"-skive på samvirkelaget. Der finner de California Dreaming og vips, så er Motorpsycho's første klassiske øyeblikk født. Andre steder på skiva finner man fine ting som Have Fun og Sister Confusion. Færre sterke partier og flere sterke låter på denne.

Men så blir de skumle. Året etter Rut kommer plata som av mange fremdeles fremholdes som den store Motorpsychoskiva - Demon Box. Her skal liksom alt ut på en gang, og på tittellåta bryter Motorpsycho tjueminuttersmerket for første (og eneste (!)) gang i på plate. Riffinga er mer stilsikker i Feedtime, og Nothing to say er en steinkald slager.

Motorpsycho venter to år neste langspiller. I mellomtiden gir de ut to EP'er med hver sin eiendommelige mammutlåt - Mountain og Another Ugly tune. EP-ene viser, i likhet med Demon Box, et band som spriker og sparker i hundre forskjellige retninger, men som allikevel klarer å formidle det hele gjennom relativt sammenhengende konsepter.

Etter den første mastodonten finnes det ingen grenser lenger. Timothy's Monster kommer i boks, nydelig utormet av Kim Hiortøy, med tre LP'er og vinyl-etching på side 6. Du får med en stor plakat malt av bandet på kjøpet. Her florerer perlene, praktfullt utført med Deathprod som joker. Leave it like that er stor, like så med Wearing yr smell og Now it's time to skate. Men det er på slutten de tar knekken på oss - Watersound dundrer del 1 ferdig, og på mystiske del 2 sørger triumviratet The Wheel, Sungravy, Grindstone og, best av dem alle, The Golden Core for at man sitter igjen fullstendig målløs.

Motorpsycho "tar ferie" i 1995, spiller contry og Frijazzgrungemetal. Tussler kom ut i begrenset opplag, og vokste seg stor og verdifull. Den er helt grei - countryversjoner av heavyrepertoaret, deadheadjamming - men her savnes bedre stemmer. På Roadworks 2: The Motorsource massacre har de slått seg sammen med The Source for en kveld på Kongsberg Jazz. De spiller Side 2 fra timothy's minus sungravy pluss ting fra The Source i en smæle - en eneste lang "jam" på 70 minutter. Det hele er merkelig, men i grunnen ganske fett. The Source kan å spille live, og Motorpsycho kjenner sin plass innenfor besetningen. Fusion for viderekommende.

I 1996 er de tilbake som seg selv i studio. Denne gangen er formatet mer fokusert - låtene er strammere, arrene sitter tightere og lyden er bedre. Blissard er også den skiva hvor de synger best. Sinful, Wind-borne er en suveren start og Nerve Tatoo diamanten på et konsist og sprudlende "popalbum".

Men Motorpsycho klarte ikke å holde seg på matta lenge. De sjekka ut Athletic studio i Halden, og i løpet av 6 dager harva de ut Angels and Daemons at play, nok en dobbelvinyl med alskens rare greier. De er slemmere enn på lenge på låter som Heartattack Mack og Timothy's monster. Popgreia holdes ved like med P.P.P.P., Like Allways og Starmelt, Lovelight, som kanskje er min favoritt av den sorten. Ellers byr platen må mye bra psykedelia. Un Chien d'Espace danner fremdeles kjernen i Motorpsychos livesett.

Kløen fortsetter, og i 1998 er det tid for Trust Us som er bandets beste, om du spør meg. Trygve Seim fra The Source er med på blås, og Motorpsycho har fetere lyd enn noen sinne. Her faller alt på plass - proggingen, Who-greia, melodiene, arrene - skiva er mektig utformet og mangler ikke en dritt. Psychonaut åpner ballet, og er kanskje den kvintessensielle Motorpsycho-låta uten at vi egentlig har hørt den før. Vortex Surfer er alt det den er og nok om det. Med Hey Jane og Ozone får vi to nye fine singler, og ellers på plata jammes det, det gnikkes på glass og fele (På for eksempel glimrende Superstooge) og det blåses i reinsdyrshorn. Full fest, med andre ord.

Milleniumssyndromet nådde også Motorpsycho. Med Let them eat cake kom en skikkelig U-sving. Dette er en skive mora di kan høre på. Åpningssporet The Other Fool setter i gang Motorpsychos rokokkoperiode med Celloer og plenty med harpiks. Walkin' with J er dum som et brød men jævlig funky, Song for a Bro dempet savnet etter Kåre & The Cavemen, og Big Surprise er morsom av mange mange grunner.

Phanerothyme er en glassklar syretripp, overfladisk og grundig på samme tid. For Free er den beste låten nye Motorpsycho har laget. Den smaker eventyr, og varer akkurat passe lenge. Go to California er helt idiotisk, og i følge Classic Rock Magazine mer Doors enn Doors. Morsomt er det i hvert fall - i motsetning til Love Cult, som bare er trist, unntatt Neverland, og her tror jeg jeg stopper, jeg.

DownsNytt

2006-02-27T08:30:00.000-08:00

Torsdagens konsert på Verkstedet ble vel som forventet, alt tatt i betraktning: Vi spilte helt greit, og alle 15 tilskuere virket tilsvarende fornøyde. Alt i alt en helt grei gjennomkjøring.

Til dere som ikke var der (hvilket vil si alle unntatt Lars (Din Bauta!)) - dere har to-tre muligheter til å få syndsforlatelse den neste måneden.

16. Mars gjester vi når Focolift slipper plate og video på John Dee. Vi kommer til å være med på en låt eller no. Skal på øving med dem senere i dag, så da finner jeg ut av det.

18. Mars heter vi Knüblach (OD + to til), og da spiller vi på et lukket arrangement. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva dette dreier seg om - men moro blir det. Vi kommer til å spille låter som "The polish-french connection stole my art collection" og "My friend the Owl". Om noen har veldig veldig lyst er det sikkert mulig å komme og se.

MEN, aller viktigst:

29. Mars spiller Officer Downs, nå en kvartett, på Barong Sai. That's right. Vi skal dra nerdepakka vår inn i hiphopens hule. Her trenger vi publikum sårt. Det er en søndag - så jeg regner med at det er minimalt med andre ting å finne på. Vi jobber på spreng med å finne et annet band vi kan spille sammen med. Lover at det blir noe bra. Men, som sagt: Det er veldig fint om så mange som mulig kommer på den konserten. Det kommer til å bli nye låter, nye arrangementer og ny gitarist.

Inntil videre - ha det fint der ute i den store verden.

School's out forever!

2006-02-26T14:45:00.000-08:00

Jeg har sluttet på Marienlyst skole for andre gang. Noen av de mer kritiske sjeler der ute vil kanskje påstå at navlestrengen bare er halvveis slitt av, men de tar feil. Denne gangen er det endelig. Et lite adjø er på sin plass - pseudonymer og hele pakka.

Adjø, Sjur Dahlstrøm, som (alltid!) lot de "sterkeste elevene" ta over undervisningen mens du maste om høyere lønn!

Adjø, Harriet Trondsen, som aldri kunne motstå fristelsen for å hoppe inn i guttedusjen, og som ga toppkarakterer til guttene som orket å klype henne i ræva!

Adjø, Berit Betong, som trakkaserte små hyggelige elever slik at de måtte flytte til Bjølsen!

Adjø, Unn Kringlund, som valgte læreryrket til tross for at hun var livredd for unger!

Adjø, Skjørg Knief, som sang surt og ikke klarte å lære seg navnet til elever hun hadde i NI år!

Adjø, Knag Døding, hvis latskap og inkompetanse konkurrerer med min egen!

I årevis har dere (og andre (som jeg har glemt (eller fortrengt (eller unnsluppet)))) drevet Marienlyst Psykopatfabrikk prikkfritt. Alle antydninger til positive læringsmiljøer blir effektivt luket ut til fordel for tiltaksløshetens nirvana. Rektorer med visjoner er blitt frosset ut, elever med talenter og problemer er blitt dysset ned, og resten er blitt regelrett ignorert. I sannhet en enhetsskole. Kan man sette en pris på slikt nybrottsarbeid? Ja, men aldri høy nok. Tror faen meg det er på tide med en aldri så liten streik.

2006-02-26T14:26:00.000-08:00

Ha Ha Ha Ha Ha!

Snø, bursdager, kokos og kaniner. (Og små delfiner)

2006-02-22T03:41:00.000-08:00

En ting som forbløffer meg med Norge, og med Norge mener jeg Oslo, er hvor lite tilpasset vi er snømengdene som kan komme på denne tiden av året. Ved det første ordentlige snøfallet kan du ta deg faen på at hele Oslo sporveier bryter sammen - og vi fikk ikke varmelamper på restauranter før røykeloven tvang oss ut i kulda. Hva skjer med oss? Vi har bodd her oppe i vinterhelvetet i uminnelige tider, men vi fokuserer fremdeles på den ene varme uka i Juli? Skam.

I den forbindelse:

Javel, det har snødd mye.
Javel, det ligger mye snø på diverse hustak.
Javel, dette fører til en lettere ubehagelig rasfare.
MEN: Hvorfor i helvete må folk sette masse skrot ute på gata for å advare oss mot det? Rundtomkring står paller, plank og skilt med rasfareadvarsler og tar opp verdifull plass. Jeg er helt sikker på at mang en blind person har slått seg helseløs på skiltene som er montert akkurat i hodehøyde på mange av byens gatehjørner.
Enough, allready! Vi har fått det med oss! Rasfaren gjelder over alt! Og de som ikke har fått det med seg kan likegjerne utraderes før våren. Det får da være måte på.

A propos kjøttkaker:

Gratulerer med dagen, Helle! Jeg har grublet opp en sang til deg! ("Gratulerer med dagen" rimer på "sånn passe vondt i magen") Men jeg er på jobb til 10 og på spilling etter det - så jeg må nok kanskje ringe deg i morgen (om ikke du har løst te å gi meg en pling). Kos deg i ytringsfrihetens siste utpost og kom deg helskinnet gjennom fyllekulen.

Hilsen Filip

Javelda, masekråker!

2006-02-21T04:46:00.000-08:00

Innimellom intenst miljøarbeid, øving og soving er det noen som har fått for seg at jeg skal ha tid til å skrive. And who can blame them? Jeg har i grunnen masser av tid. Men ikke akkurat nå, for jeg må ned på jobb, og så må jeg øve. Foreløpig formaner jeg dere om å ta dette til hjertet:

Officer Downs, det tvangsnevrotiske bandet jeg spiller i, holder konsert på Verkstedet (Hausmannsgate ved Sarahs) Torsdag i nitiden. Vi kommer til å gjøre så godt vi kan, og det kan bli sabla moro. Kom gjerne. Og ta med vennene deres - vi vil gjerne møte dem.

Ellers er jeg fornøyd med hoppingen, jeg har fått tak i to feite gamle Rolling Stone - pocketbøker (begge med forord av Ben Fong-Torres, Lars!), og de forårsaker mye kos.

Skrives forhåpentligvis i kveld, godtfolk - må stikke!

2006-02-10T14:43:00.000-08:00

Yeah, Baby! Naar trippelLP-versjonen av Norskpopens uslepne diamant koster 250,- paa Tiger, what can you do? Helga staar i Motorpsychos tegn, og 20. April smeller det paa Rockefeller. Er det noen andre som har billetter?

Hallois!

2006-02-08T17:07:00.000-08:00

Cartoon row?

Helt absurd. Alt for mye på en gang. Foreløpig skjønner jeg ikke så mye annet enn dette: At en gjeng grinete, bøllete fjols fra ytre norge skal få så mye å si i verden i dag, er en av de mest absurde konsekvenser av det moderne mediesamfunnet jeg har hørt om. Vel - det og global terrorisme. Har på følelsen at dette er en hendelse som kommer til å prege alle snakkespalter i landet i laaaang tid, så får for denne gang ska æ, som Åge Aleksandersen sa, holde kjæft og spise is.

Og hvem er det som prøver å pushe Aaron Neville på oss? Norge er Bizzarroworld for tiden.

Jeg liker svensk tv. Skryter av det. Respekterer det. Det er derfor det var så skuffende å skru over til SVT2 her om dagen og se trynet til Bondevik.

Stor shoutout til alle de som klarer å komme seg ut i marka: Takk for all den dårlige samvittigheten - dere er Norges håp!

2006-02-04T05:39:00.000-08:00

Ein astreines Doppelalbum mit dem Titel "Black Hole/Blank Canvas" wird am 17.03. auf Stickman Records veröffentlicht.

Hvem har sagt at tysk ikke kan være vakkert?

For øyeblikket venter jeg. Jeg venter på å komme ordentlig i gang på jobben, jeg venter på innspurten i Sopranos og jeg venter på åttendedelsfinalene i Champions league. Men mest av alt venter jeg på en vår i Motorpsychos tegn.

2005 var et fattig psychoår. Det eneste vi fikk høre fra den kanten var at Gebhart la inn årene etter 15 års trofast tjeneste. På motorpsychos uoffisielle hjemmeside har teoriene på hvem som skal erstatte ham florert - ser ut som om det kanskje blir en nederlender eller han unge i Tussler. Vi får se.

Inntil videre er singelen "In our tree" her for å stille sulten. Funker den? Mmmmnjaaa. B.S. eller Snah er på skitzoriffern, og en eller annen planker Gebs trommestil ganske greit. På de første tre tonene minner B.S. meg om Paul McCartney, resten av låten er han bare seg selv.

Refrenget minner meg om Dr. Hoffmans Bicycle (Barracuda), uten at det gjør så mye. Men det er noe statisk over det hele - jeg får litt bange anelser. Det er en viss sjanse for at dette albumet strander på samme banke som Love Cult - et alt for stilisert Motorpsycho. For første gangen i karrierren virker det som om de tar et skritt tilbake - her er det tydeligvis noe stoff de ikke klarer å se seg helt ferdige med.

Motorosycho har fremdeles ting å komme med i en eller annen form - det er hevet over enhver tvil. De er i den relativt paradoksale situasjonen at fansen ønsker at de skal bli mer ekstreme - de ønsker seg kvarterlange dronere, mens bandet (i hvertfall de siste årene) har mer lyst til å spille pop. Blir den nye skiva et kompromiss? En ny kurs etter tre popskiver? En tilbakevending til midten av nittitallet? Vi får se. I mellomtiden kan man høre på "In our tree" og prøve å bli klokere. De har det med å vokse på deg.

To klager

2006-02-02T06:46:00.000-08:00

Klage 1

Jeg har aldri forstått hvorfor Zappa må være den høye beskytteren til alle de som bestemmer seg for å blande stiler. Det er mange som kunne tenke seg å ikke bare spille punkebassgitar uten at de av den grunn lytter seg svett på Joe's Garage.

Det er paradoksalt:. Hvis du bestemmer deg for å spille i et band som er en ren stones-kopi, kan du bli kalt "Relevant" "Viktig", "Ferskt" og "Herlig". Få eller ingen bruker anmeldelsen sin på å smelle stonesnavnet i trynet ditt - det er så åpenbart at det ikke er verdt å nevne.

Hvis du derimot prøver deg på din egen mix - et produkt av alt det du har hørt på og likt gjenom tidene - da er du i ni av ti anmeldelser et Zappa-hue. Mike Patton blir for eksempel aldri kvitt stempelet, selv om han aldri har hørt noe særlig på Zappa selv: Han har bare hatt den samme innstillingen til zappa - en instilling som tydeligvis er så sjelden at noen neper kan få seg til å tro at Zappa i grunnen burde vært alene om den.

Klage 2

EMINEM! Om du skal vise kukkfjeset ditt på skjermen, vennligst vær Sleminem og ikke Klaminem. Jeg er så DRITT DRITT DRITT lei av å høre om hvor vanskelig det er å være pappa. Det verste som finnes er syndere som angrer seg offentlig, og Klaminem er blant nestorene.

But daddy wasn't here
But daddy wasn't there
but daddy wasn't blablabla

Det er sikkert ingen som ville protestert mot at du tar dattern din med på turné - eller om du en gang i skuddåret dreit i å spille inn en av sippelåtene dine og i stedet tok deg en langhelg med fæmily'n. Jævla fitte.

2006-02-01T18:32:00.000-08:00

Aaaaaaahhhh.... aa vaere fjorten en siste gang.

2006-01-30T13:39:00.000-08:00

Arge supportere tok til gatene etter 0-5tapet mot USA.

Get on da bus del 5

2006-01-30T13:22:00.000-08:00

Vi må nok sette opp ekstrabusser på turen til finnmark, for her er det mange som skal på: Mine damer og herrer, jeg nominerer Det Norske Herrelandslaget i Fotball til bussreisen.

Jeg var en av idiotene som satt oppe og ventet på USA - Norge i går kveld. Først så jeg Mallorca mot Barcelona. Barcelona spilte under pari, men da Messi kom på eksploderte det, og plutselig sto det tre null. For en spiller. Det samme kan jeg ikke si om noen av de spillerne norge stilte med mot Statene.

Jeg har faktisk ikke sett noe lignende: En ting er å spille dårlig - en annen ting er å spille dårligere enn landslaget til Andorra. De fikk ikke til noen ting, først og fremst fordi de ikke prøvde. Gammelmodig sagt: Spiller du med flagget på brystet bør du gi alt hva remmer kan holde. Stian Ohr, Raymond Kvisvik, Espen Johnsen: legg dere under en tue og tenkt på hva dere har gjort. Jeg vil ikke se dere de neste tre årene.

Og Oggie, klovnenes overkommandør: Du skulle servere store øyeblikk. Kanskje på tide å revurdere laguttaket og fremgangsmåten. Laget er overbefolka av ufordragelige femogtjueåringer. Som norsk kis (nesten) i midten av tjueåra kan jeg fortelle deg at det er dømt til å gå dårlig. Grunnen til at drillos gjorde suksess i fireognitti var at spillerne ga alt. Få inn for eksempel Bård Borgersen, starts kaptein: Der har du en kar med store og hårete baller. Få inn Hassan også. Han gjør det bra i Hamburger Sportsverein, og det er på tide vi fikk en Marokk på laget.

Lyspunktet for landslagets vedkommende er at finnmarksvidda ikke er noe dårligere spileunderlag enn Ullevaal (på tide at vi skrinlegger Ullevaal som landslagsstadion - det er et merkantilt øyesår, ikke en landslagsarena.).

Stake, gutta! Kyssminhvitenestenjødiskebakende.

2006-01-20T07:45:00.000-08:00

I går overhørte jeg en samtale på T-banen.
En person kommenterte at det snødde.
Den andre personen nikket vitende og skyldte på klimaforandringene.

Correct me if I'm wrong, men:
Er det ikke litt drøyt å skylde på klimaforandringene når alt er som normalt? Er det blitt så ille at selv normalt vær er unormalt?
Er svart blitt hvitt og hvitt blitt svart?
Puster vi fremdeles inn oksygen?

Et mysterie pakket inn i en gåte pakket inn i et konundrum.
Disse tingene undres jeg over.

2006-01-10T09:30:00.000-08:00

Spill allmenncupen tre ganger etter hverandre. "Once upon a time in America" burde ha en fair sjans til aa vinne minst en av dem.

2006-01-06T08:16:00.000-08:00

NEI! NEI! Jeg angret meg nesten med en gang! I ettertid ser jeg at det var skikkelig skikkelig dumt å si noe sånt. Går og tar meg en jaffaappelsin. Det er vanskelig å være talsmann.

2006-01-06T08:15:00.000-08:00

Fy søren ass, jeg hater negere skikkelig skikkelig mye.

2006-01-04T06:51:00.000-08:00

Gjoeken i aksjon.

Fra bunnen av Aker Brygges havnebasseng til toppen av pallen i Bergiesel

2006-01-04T06:40:00.000-08:00

JA! Endelig klarte den forbanna vossingen å klatre til topps - og (som Scheie var kjapp til å påpeke) det var den første seieren i Innsbruck siden 1982. Og når Bjørn Einar Forbanna Sutrekopp Romøren kom på tredjeplass, får det gå greit at Roar Retard Ljoekelsoey tabba seg ut i det andre hoppet og falt ned til en femte. 1-3-5 - årets feteste norske sportsresultat.

Ser ut som om Pølsa Bråthen og Dr. Kojonkoski har gjort et eller annet riktig. Starten på sesongen sugde bra lut - men nå er det slutten på hoppuka (hvor vi får en grei tredjeplass), så er det VM i skiflyvning (Hvor vi i hvert fall skal vinne lagkonkurransen) og så er det OL. Dette blir bra. No vart je gla.

NittensYttifire

2006-01-03T05:00:00.000-08:00

Vinneren av neste års gullblogg bør jo bli denne perlen. Bare forsøk å hør ham i hodet mens dere leser. Stor kunst

Fra ignoransens annaler, del 8 og 9

2006-01-02T22:21:00.000-08:00

The Sign og Brazzy Voices

La oss kalle det kombinatorikk. Den befriende motsatsen til det rendyrkede. Det man leter etter at man er ferdig med en “stil” eller et “uttrykk“. Det som er igjen etter at man er blitt lei av noe.

Det er det man tar med seg - enten man er en femtiårig jazzmusiker eller en tjueårig musikkelsker. Det er det man bringer med seg etter at man er lei av alle nykkene, livsstilpakken som på død og liv må klistre seg til hver minste flik av musikkfirmamentet.

Kanskje Arild Andersen på et tidspunkt skjønte akkurat dette - at han, i ett tidspunkt, tidlig på totusentallet, så seg tilbake, gjennom hele sin mangslungne jazzkarriere og sa: Fuck It. Jeg orker ikke dette. Jeg har et par mil igjen i kroppen. Men ikke faen om jeg gidder å bruke det på noe så utpreget fake som et ideal. Ikke faen om jeg lar bassen svinge til jazznazismens rytmer. Enten det gjelder frijazz eller swing. No Sir. Det er ikke det jeg er hypp på.

Så hør The Sign - hør dem rase igjennom tiårene, til Kjærstads store fryd. Hør Andersen lage bremsespor på basshalsen, la Carsten Dahl slå gnister på flygelet - visste du at han var trommis tidligere? - la Patrice Heral gaule den siste biten av liv ut av trommesettet.

Gutta har spilt seg gjennom hver minste del av jazzen. Andersen har selv vært med på å etablere hele det norske jazzvokabularet - han er en slags cool Ivar Aasen - i tillegg har han vært med på celebre skiver av folk som Sam Rivers - ikke dårlig, ikke sant? - og i tillegg har han vært gift med BÅDE Radka Toneff og Hege Schøyen. Reeeeespect.

Og Dahl - for et navn på en slik musiker. En person hvis pianospill i sannhet er et landskap, en trygg hegn for utrygt spill. En danske med et særdeles udansk navn - en dahl der ingen eksisterer. Sånn sett slik Tage Anderson (eller var det han andre?) beskrev Monica Z: Et tyttebær i et martiniglass. En anomali.

Slik jazz burde ikke (eller kanskje burde) eksistere. Alle forbehold er fjernet. Alle hemninger er slukt. Det hele høres ut som en vits: En femtiårig nordmann, en førtiårig danske og en trettiårig franskmann går inn på en bar. Grisen kommer ut, men i form av en jordbærmarinert juleribbe. For en overraskelse.

“The Sign” er som et ekte iransk teppe. Dratt gjennom ørkenen. Et konglomerat av verneverdige biter. Fri for kvalmende snirklete sammenhenger - iranske tepper er hakkete, get it? Rette linjer, fri for realisme, full av hukommelse. Frijazz slik Andersen husker det. Bill Evans slik Carsten Dahl elsker ham. Sampler slik Patrice Heral fikser dem.

Også er det plutselig vakkert - med ett er det slik Morthen Krogvold liker det. Makan. Men like etter er det ufordragelig igjen. Ingenting er som det skal være - ingenting er like konformt som Garbareks arkitektur eller Rypdals design. Det er Rollins, det er Monk, det er Mingus - feilaktig, mangslungent, samlende - la oss kalle det Jazz. The Sign.

Så reiser vi kanskje fra Sign til Sogn. Til en kirke. Og i disse høytider, la oss spørre oss selv: holder denne sakralrunkingen noe mål? Kanskje. En gang i blant. Kanskje med en brødregjeng fra Suløen bak roret. Tydeligvis. De har med David Peaston fra The Art Ensemble of Chicago på vokal og orgel - forøvrig et av de siste tiårs mysterier at han ikke har slått stort igjennom. Sunnmøre Kristelige UngdomsKor på kor. Herregud, de har med SKRUK på kor. Selv ikke Harald Eia kan ironisere over dette.

Hører du, Geir Thomas? Det er slik det burde funke. Amerikanske gospelsanger på norsk. Norske salmer på amerikansk. De starter med “Sometimes I feel like a motherless child” og you bet your ass I do. Peaston synger best, han synger bedre enn… i hvert fall bedre enn Sondre Bratland. Så tek ingen glansen av livet. Jesus drar båten i land. Lester Bowie hjelper ham på trompet. B3’en er ikke håpløs, den heller. Leslieforsterkeren blåser inn like mye liv som en ekte sunnmørsk kuling i kirkelokalet.

Sopranene tar over der trompetene messet - øverst klinger en (jeg vet da faen åssen hun kom opp dit) enslig en. Så kommer Heraklit - “Everything must change”. You said it. Tjukken synger som faen. Stryk det. Ikke en gang Faen har slik en stemme - David Peaston synger som om erkeengelen Mikael selv har bitt ham i ræva. Og med ham følger himmelske basuner og en djevelsk tuba. Everyone will change. Mingus tok med seg klappingen, men jeg måtte til Brazz Brothers for å få en hel gudstjeneste inn i stua. Typisk norsk.

Egil Bop Johansen er stammehøvding og afrikanerne stever. Jan Magne Førde skriver bruremarsjen et år eller fire etter og får sine femten minutter med AriMarthabryllupet. Så drar nægertjukken en vokalcadense uten like og bandet ramler inn som en kjærkommen vennegjeng på et lenge etterlengtet nachspiel. There are not many things you can be sure of - except rainfall from the clouds - the sunlight from the sky - and hummingbirds do fly - Everything must change.

Kirken klapper propert og gutta skifter toneart. Plutselig høres SKRUK ut som et gammalt trampeorgel. David Peaston slår noen korder på orgelet. Så kommer en av de salmene jeg innbiller meg at nordmenn har slengt tilbake mot havgapet hver gang de har mistet en av sine kjære - en bekreftene liten kvikkas ved navn “Eg veit i himmelrik ein borg”. Og jeg er sikker på at Gud, om han nå en gang gidder å eksistere, er enig i at vi traff ganske godt der. Den er rett og slett nydelig.

Eg veit, rett og slett. Ikke noe kanskje. Ikke noe av Erik Poppes tvil - “Eg Veit” er like sikker som Mingus sin “Freedom”, som Lennons “Love Is the answer, and you know that - for sure”. For dem som tviler serveres det nydelige soli etter verset. Tubaen drar seg gjennom versene slik en bass ikke kunne, men som bare en god bassist kan.

Tydeligvis har god kultur noe å gjøre med vellykkede sammensetninger av i utgangspunktet uforenlige bestanddeler. La oss kalle det kombinatorikk. Den befriende motsatsen til det rendyrkede. Det man leter etter etter at man er ferdig med en “stil” eller et “uttrykk”. Det som står igjen etter man er lei av noe. Invitten til å grave seg ned i noe. En gruve - en groove. Vær så snill og be meg om å brenne disse skivene til dere: “The Sign” og “Brazzy Voices”.

'twas the best of times and the worst of times?

2006-01-02T05:50:00.000-08:00

Dum og skrøpelig som jeg var endte jeg opp med å se Fire Gravferder og en Brudgom i går. Flott start på det nye året - alltid like fjollete Hjuuuu Grant, alltid like overfladiske Andie MacDowell, alltid like etellerannet "Funeral Blues" av W.H. Auden. Og, siden jeg ikke var helt i vater, og ikke særlig interessert i å le av half-assed british puns, var det nok romantiskdelen mer enn komediedelen som satt. Uten at jeg likte det noe særlig. Sånn sett starter 2006 ganske ille. "We gotta get you a woman" med Todd Rundgren på stereoen. Swell.

Men men. Tilbake til den gamle kjenningen 2005. Skjedde det noe særlig? Ikke som jeg kan huske. Et regjeringsskifte her. Et jordskjelv i Pakistan der. Men stort sett dreide dette året seg om (i det minste for meg) følelsen av at man atter en gang er inne i en eller annen slags rytme. De første årene etter videregående var liksom som et prog-epos - masse ulike taktskifter, moduleringer og fjollete påfunn - nå er jeg mer inne i en 17minutters discoremix. Klapp klapp.

Musikalsk sett syntes jeg 2005 var sånn passe. Det bar preg av akkurat det samme som alle andre år - tåpelig flokkoppførsel blant anmeldelere, bebudete åpenbaringer som uteble, og overraskelser som kom. Mine damer og herrer - Listen.

De feteste Norske

Ping - The Castle Massacre
Det er skikkelig sørgelig om folk ikke får med seg Ping. De er et typisk blank møter blank møter blank band - en frodig Bunglesque stuing anført av Jørgen Greiner Morset på fortreffelig bass og fornøyelig vokal. Vi hadde sikkert blitt lei av Ping også, om de hadde blitt fanget i Håkon Moslets hårløse armhule, men slik er det nå en gang ikke. Foreløpig er Ping en gjeng fine musikalske muldvarper. Sjekk dem ut

Ulver - Blood Inside
Ulver er flaggskipet. Selv om noen av Svartmetallens barnesykdommer fremdeles sitter igjen, er Blood Inside bekreftelsen på at Ulver hører hjemme hos de store gutta. Blood Inside er mer Bomerang Rapido enn den er Il Tempo Gigante. Men det er fremdeles ganske heftig å høre på.

King Midas - The Jaguars
Husker fremdeles første gang jeg støtte på King Midas - det må ha vært på Mars i 1998 (sammen med mor, Victor, Jonathan og Embret), og jeg ble egentlig mer irritert og fascinert enn jeg ble forelsket. Skiva Scandinavia bekreftet det inntrykket, og da Romeo Turn kom ut ga jeg langt faen. Men med The Jaguar har jeg (og alle andre) igjen fått øya opp for Tåsenmafiaen. The Jaguars er faktisk nesten breddfull av klassikere - og den er også opphav til årets mest yndede tekstlinje (ved siden av "Born to be alive") på "Let it in": "Any trick in the book now baby/any trick you
can see/'cause I've got every other girl in town who wants to rescue me". YEAH!

De feteste Utenlandske

Soundtrack of our lives - Origin vol. 1
Soundtrack startet året med en skikkelig kvikkas av en skive. Origin er full av klassisk svensk psykedelia, anført av Skandinavias beste tjukke vokalist, Ebbot Ljungberg. Vent litt, forresten, og stryk tjukke og skandinavias - Ebbot er faktisk på sitt beste en av de kuleste vokalistene i verden i dag. Han synger skikkelig kompis, og er sånn sett perfekt sjeleføde når man har slitt ut andre vokkiser av dette kaliberet. "Bigtime" og "Believe I've Found" er to av årets fineste låter.

Albert Ayler - Holy Ghost + New Grass
2005 var et år i Aylers tegn. I det minste for min del - med reissuene Holy Ghost og New Grass redda han mer enn ti dager. Holy Ghost er nok først og fremst for psychofans - et tiskivers bokssett hvor det bugner av sjelfull frijazz med diverse lydkvalitet. Dette var en skikkelig kjærkommen hjemmelekse for min egen del. New Grass er fusionforsøket fra 1970. Som nevnt funker den skiva kanskje bedre i dag enn da den ble gitt ut for 35 år siden. Prøv den.

DangerDoom - The Mouse and the mask
MF Doom og DangerMouse slo seg sammen og lagde fet hiphop. Nok sagt - herr Doom, as brilliant as ever, sleper seg av gårde langs musens lækre små spor. Kommer til å ta med meg denne inn i 2006 også.

Corrosion of Conformity - In the arms of god
Midt i Progrevivalen syntes jeg det var mye mer morsomt å høre på CoC's kraftrock. Du får ingenting du ikke har hørt før her, men det du får er til gjengjeld konsist, kompakt og fett. New Orleansbandet har vært igjennom et underlig år - refrenget finner du på "Rise River Rise".

De feteste konsertene¨

We på Rockefeller
Animal Alpha varmet opp, og ga oss det første hintet om at de kanskje er litt for proffe. Men vi var entusiastiske allikevel. Da We kom på scenen var alt glemt, og de neste to timene var en praktfull seiersgang på en scene hvor de tidligere har slitt kraftig med å få det til å stemme. Smugglers var kanskje ikke et så bra album som mange syntes - men live kommer Thomas Felberg virkelig til sin rett som Talsmann, og Andreas Kirkvaag er fremdeles norges beste gitarist.

Henry Grimes Trio på Byorkesterets Hus
Trangt lite lokale, tre røffe frijazzgubber på scenen, varmerekord i Kongsberg. Bedre enn dette blir det faktisk ikke.

Cloroform på Energimølla litt senere på kvelden
..men så ble det nesten bedre allikevel. Cloroform tok ingen fanger, og gjorde jobben jævlig vanskelig for The Shining, som skulle avslutte kvelden. Folk var i syvende himmel. Fy faen.

Dett var dett. Til neste år vil jeg at Mars Volta kommer ut med en skive som faktisk funker, at Patton gjør det samme, at Motorpsychos "Black Hole / Blank Page" blir fet og at Serena Maneeesh bomber kraftig. Det siste er riktignok av gammal vane - men allikevel.

Forresten - NHØP, Gebhardt, Dimebag, Gluecifer, Monica Z, div: Dere kommer til å savnes av forskjellige grunner. 2005 er offisiellt historie.

Dikt på veien, del 2

2006-01-01T12:07:00.000-08:00

Ojojojojoj - trang hjelm.

Hadde eigentleg tenkt å oppsummere året som kommer eller et eller annet slikt noe - men jeg er rett og slett for dårlig og for kynisk. Femteplass i nyttårshopprennet, du liksom. Hva tar du meg for?

Samma det - her er et dikt om holocaust:

Paul Celan - Todesfuge

Schwarze Milch der Frühe wir trinken sie abends
wir trinken sie mittags und morgens wir trinken sie nachts
wir trinken und trinken
wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland dein goldenes Haar Margarete
er schreibt es und tritt vor das Haus und es blitzen die Sterne er pfeift seine Rüden herbei
er pfeift seine Juden hervor läßt schaufeln ein Grab in der Erde
er befiehlt uns spielt auf nun zum Tanz

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich morgens und mittags wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland dein goldenes Haar Margarete
Dein aschenes Haar Sulamith wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng

Er ruft stecht tiefer ins Erdreich ihr einen ihr andern singet und spielt
er greift nach dem Eisen im Gurt er schwingts seine Augen sind blau
stecht tiefer die Spaten ihr einen ihr andern spielt weiter zum Tanz auf

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags und morgens wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith er spielt mit den Schlangen
Er ruft spielt süßer den Tod der Tod ist ein Meister aus Deutschland
er ruft streicht dunkler die Geigen dann steigt ihr als Rauch in die Luft
dann habt ihr ein Grab in den Wolken da liegt man nicht eng

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags der Tod ist ein Meister aus Deutschland
wir trinken dich abends und morgens wir trinken und trinken
der Tod ist ein Meister aus Deutschland sein Auge ist blau
er trifft dich mit bleierner Kugel er trifft dich genau
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
er hetzt seine Rüden auf uns er schenkt uns ein Grab in der Luft
er spielt mit den Schlangen und träumet der Tod ist ein Meister aus Deutschland

dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith

Dikt på veien, del 1

2005-12-27T12:33:00.000-08:00

Bloggaree skal jo også gjerne være et sted for den plutselige ettertanke. Med det for øye bringer jeg dere her et tonesatt dikt av Kristoffer Schau - et sårt trengt bidrag til den offentlige debatt, men som har blitt kvalt av alskens koselige Skavliser Børger og Nummer. Nyt det!

Dø Wenche Foss

Wenche Foss er en hurpe
Hun spiller teater og er dårlig til beins
Alltid i godt humør, den merra -
(Plager små valper når ingen ser det)

Sier alltid idiotiske ting til avisen
Går alltid på premierefest
Sviner til norge med stygge kjoler,
det er på tide å slå følge med Leif JUSTER!

Dø Wenche Foss
Dø, ditt gamle skinn
Din ekle haug av råtne knokler

Dø Wenche Foss
Dø, du er en skam for alt hva Wergeland sto for

Dø Wenche Foss
Så kan jeg endelig gå på Theatercafeen

Dø Wenche Foss
Og ta med deg Wenche Myhre.

En annen ting med Wenche Foss som gjør meg forbanna
er at hun stiller opp på TV gratis
med øyne som en golden retriever
og med bevrende stemme trygler hun: Hjelp!

Og så drar hun til Frankrike på ferie
Har stygt gult hår
Og spiser buser
Wenche Foss ville gjerne spilt xylofon i tordivelen (?)
Men hun får ikke lov
(Hvorfor ikke?)
Fordi -

Dø Wenche Foss
Dø, ditt gamle skinn
Din ekle haug av råtne knokler

Dø Wenche Foss
Dø, du er en skam for alt hva Granneman/Gerhardsen/Tancred Ibsen sto for

Dø Wenche Foss
Så kan jeg endelig gå på Theatercafeen

Dø Wenche Foss
Og ta med deg Per Aabel/Odd Grythe.

(Teita)

2005-12-27T11:23:00.000-08:00

Til neste jul �nsker jeg meg hvitt skjegg

Fra ignoransens annaler, del 7

2005-12-27T11:16:00.000-08:00

Folk er dumme.

Da Ayler gikk rock med albumet New Grass, var reaksjonene nokså unisone: både jazzeliten og rockhipsterne hatet det. Lester Bangs kalte det "rather pathetic attempts at crossover (...) he had the right idea, but went about it all wrong". Fra å være en av frijazzens yppersteprester - kanskje den ypperste av dem alle - ble han en utstøtt, en mislykket reformator.

I dag høres "New Grass" mye tøffere ut. For det første er den ikke mye sellout. At det ordet i det hele tatt dukket opp er en gåte: New Grass er en usannsynlig blanding: Et stort rythm&blues-band med en gal frijazzsaksofonist på toppen. Du finner enkelte frijazzutblåsninger på albumet, men stort sett dreier dette seg om sær bogaloo-funk. Nam. Ayler synger ikke vakkert, men han synger definitivt spesiellt. Tekstene er selvsagt det reneste vrøvl, og patosen er stor - men syngedamene redder ham inn. Det skulle vært flere slike syngedamer - minst tre i hvert ensemble.

I "Pierre Menard - Forfatteren av Don Quijote" forteller Borges om en forfatter som skrev Don Quijote på nytt på 1900-tallet. Borges (eller, kanskje heller Forfatteren) hevder at Menards versjon er mye bedre - selv om det står akkurat det samme i begge bøkene, er det en mye større prestasjon å skrive aforismer som "Historien - sannhetens mor" på 1900-tallet enn det var for Cervantes på 1600-tallet. Litt sånn er det med New Grass: I dag høres bandet "fett og gammelt" ut. På starten 70-tallet, hvor crossoverproduktene florerte og alle band var fete, var dette triviellt.

Takk gud for tiden. (PS: NOK 109 på platis - du må ikke finne på å kjøpe denne på Bare Jazz.)

Opp til hit, men ikke lenger.

2005-12-27T11:06:00.000-08:00

Det er alltid det samme. Om fattern hører et stykke musikk tilvirket ved hjelp av elektriske instrumenter, og han ikke liker det, skylder han på elektrisiteten. Elektriske instrumenter er enklere å spille, de er enklere å få gode lyder på - de er rett og slett leketøy. Kvalitet er noe som fantes en gang for lenge siden. Nå for tiden er det alt for mye teknikk.

La oss se bort ifra at de verste runkerne fantes før i tiden (Paganini, Ole Bull, Art Tatum etc.). La oss også se bort ifra at mennesket i bunn og grunn er et nokså elektrisk vesen. For grunnstenen i gubbens argument er en av de største og mest idiotiske klisjeene i musikkritikk: At teknikk står i veien for kvalitet/ekthet/autentisitet. At det går an å kunne for mye.

Myten dukker ofte opp når man hører musikk som er velspilt men sjelløst. Om man hører en skive med, la oss si Steely Dan, og den skiva suger kuk, da er det fordi den er for teknisk. Som om de i utgangspunktet dårlige låtene hadde blitt bedre om de var spilt skranglete.

Myten om det sjølgjorte, om den musikalske Reodor Felgen, vokste seg stor i løpet av det sene nittitallet. Beck ble den rufsete fanebæreren for et postmoderne musikketos: Den halvsure kassegitaren var poetens lyre - soverommet fullt av kabler og mikrofoner ble arenaen. Rusa på Odelay og Chemical Brothers snøvla Håkon Moslet at gitarhelten var død. Et par-tre år senere var plutselig White Stripes hot. Sånn kan det gå.

Punk III, Grønsjen (I: NY II: London III: Seattle), feide vekk puddelmetallen med noen enkle gitargrep tidlig på nittitallet. Kurt Cobain spilte kanskje gitar, men ikke spesiellt godt. Det var "the delivery" som sto i sentrum - desperasjon og alt det der. Men Nirvana hadde ikke vært noe særlig om ikke trommisen (hva var det han het igjen?) hadde hatt steinpeil.

Tilbake til egget. Det gubben selvsagt ikke vil innse, er at pianoet sikkert ble tatt imot på akkurat samme måte som han tok imot el-gitaren: stor skepsis. Det var sikkert hauger av Harpsikordister som uffet og æsjet seg over det kunstig-låtende instrumentet med omvendte tangentfarger. Alt det vi i dag kaller "autentiske" instrumenter er i bunn og grunn ganske nymotens ting: de var ikke der ved skapelsen; de var ikke der i middelalderen en gang. Saxofonen har for eksempel ikke fylt 200 år ennå.

Et annet eksempel er lydteknikk. Folk kan få seg til å si at det er for mye lydteknikk nå for tiden, og at det ødelegger opplevelsen. Det de forbanna elitistene må forstå, er at de allerede nyter godene av de største fremskrittene innen feltet gjennom akustikkens vitenskap. Scener som Nasjonaltheateret og Konserthuset er resultater av nokså innfløkt teknikk - til syvende og sist går det hele ut på å bli hørt.

Hvis man allikevel velger å sverge til mytene om det utekniske og rufsete, foreslår jeg en vårrengjøring i musikksamlingen. Man kan starte med å pælme ut all jazzen (om man har noe). Videre bør man snarest kvitte seg med alt av Motown, Stax, Hendrix, Zeppelin, The Who, Tom Waits (musikerne han bruker er dødsgode - og det er forsåvidt waits også). Fortsett med alt av elektronika. Så kan forsåvidt også de klassiske skivene pælmes ut. Etter en stund sitter man igjen med to skiver av Leonard Cohen og Never mind the Bollocks av Sex pistols. Gledelig jul.

2005-12-26T12:49:00.000-08:00

Denne serverte vi i 1. Juledagsselskapet. Den var veldig r�d og smakte deilig av malt og annen moro. Maa stikke p� polet til uka.

2005-12-26T12:46:00.000-08:00

Delte en slik en med Claes i natt. Den var helt sort og den smakte meget meget godt.

2005-12-26T12:45:00.000-08:00

Julens hyggelige overraskelse - disse bryggene kan jeg like.

Hvor?

2005-12-17T08:09:00.000-08:00

Faen - min onde mor har lurt meg til å tro at Huseby ligger ved Nordstrand. Men Huseby ligger jo selvsagt ved Njårdhallen. For å si det med Bungle: THANX MOM! Nuvel - poenget står, for jeg klarte faktisk å overbevise en del mennesker om at Huseby lå ved Nordstrand. Med andre ord: Det er ingen som vet hvor det ligger. Men det var sabla flaut allikevel.

Kjære dagbok

2005-12-14T09:27:00.000-08:00

Okei, venner - naboene mine har skrudd av indernettet mitt, så mine oppdateringer har opptrådt med noe mindre hyppighet enn tidligere. Litt av grunnen er vel også at jeg ikke har hatt ånden over meg - men den kommer nok tilbake.

UANSETT, la meg oppdatere litt.

Fredag for to uker siden så jeg Onkl P. Det var i grunnen ikke så jævla gøy. Men oppvarmingsbandet, Ibux DeLux, var kjempebra. Sjekk det gjerne ut. Moden (kanskje til og med litt for moden) rock med ordentlig god fot - og de er bare 18.

Forrige tirsdag leverte jeg min siste oppgave for semesteret. Skål.

Forrige onsdag så jeg Juleoratoriet. Bach kan jo sakene sine, skal innrømme det. Benkene i Fagerborg kirke kan jeg dog styre meg for. Det var ikke så deilig.

Forrige Torsdag var jeg på Animal Alpha sammen med Øivind. Stor og varm Shoutout til Bendik som forærte meg sine gratisbiletter - veldig hyggelig! Konserten var en litt mer blandet opplevelse. Skal begrunne det nærmere ved en litt senere anledning. Men oppbarmingsbandet Heroes & Zeros var veldig kult! Saftig snilerock!

Forrige Lørdag var jeg på Harry Potter & the schmoblet of fire. Gode seter på Colosseum. Mye bedre enn i Fagerborg kirke. Filmen hadde noen helt klare gåsehudøyeblikker. Quidditchfinalen (eller, det vi får se av den (SKUFFAAAAA)) er stor. Voldemort gestaltes nogenlunde perfekt av Ralph Fiennes. Kan faktisk ikke se for meg en eneste annen skuespiller i universet som er bedre skikket for rollen - untatt kanskje Max Schreck, men han er jo under torva. Ellers blir det mye setup i filmene - det går liksom en og en halv time før de slutter å informere. For en som har lest bøkene kan det bli litt anmasende. Men, allikevel: Vel blåst, det kan se ut som om de klarer å seile sånn nogenlunde elegant gjennom serien.

Denne uken har jeg ikke gjort mye av verdi. Skal starte å lese noe tungt (trenger noe som tar litt tid, skjønner?) nå hvert øyeblikk - noen forslag? Contemporary Epistemology er bare middels fristende.

En siste ting før jeg stikker:

Om noen er hypp på å gå en julegaverunde med meg, er jeg klar når som helst. Jeg er klar for å gjøre unna en del av standardshoppinga så fort som mulig, og jeg leter etter en jeg kan gjøre det sammen med. Vi kan avslutte herligheten med en pils. Si ifra om noen er hyppe.

Shallabais, folkens! Snart tenner vi fire lys, seksten raketter og 40 Marlboro (før vi lover å slutte). Det mettede fettets uke sniker seg innpå.

2005-12-01T21:15:00.000-08:00

Heeee Heeee - He's like - all brown! Heee Heee Heee!

Synsesynsesynsesynse

2005-12-01T21:03:00.000-08:00

Nok en integreringsdebatt, nok en uttalelse fra Geir Thomas Hylland Eriksen, nok et talentløst flerkulturelt hiphopensemble. Nok er tydeligvis aldri nok for noen mennesker. Knut Olsen er for eksempel ikke vond å be - når Siv Jensen sier at Koranen ikke gjelder i Norge samler han troppene fort som faen og lager panem et circensem så det står etter.

Jeg følte meg ikke videre klok etter å ha sett onsdagens debatt. Spørsmål har jeg derimot nok av. Om noen av dere der ute kan svare meg på noen av disse, hadde det vært fint. La oss se.

Hvem er disse innvandrerjentene?
Hver eneste debatt om kulturkrasjet må ha med en muslimsk jente som har kastet sløret og som skal representere den “velintegrerte innvandrerungdommen“. Onsdagens utkårede var for så vidt ikke verst - hun svarte fint for seg og gjorde ingen til skamme - men jeg stusser allikevel. Hadde hun meldt seg på i debatten? Skrevet et avisinnlegg? Var det noen annen grunn til å ha henne med enn det faktum at hun hadde valgt å ikke bære et hodeplagg?

Personlige historier er nødvendige. Levd liv er til syvende og sist målestokken for alle aspekter av samfunnsdebatten - men historiene er kanskje ikke mye verdt uten et refleksjonsnivå. Jenta blir på en måte for preget av historien sin - som ung muslim i Norge er bagasjen så tung at hun fort tryner og ender opp i skyttergraven. Det hele munner ut i et selvforsvar som, for de mer (la oss kalle det) skeptiske av oss, begynner å høres ut som en uvilje til å se realitetene i øynene. Jeg kan skjønne henne. Hadde jeg blitt plassert mellom Knut Olsen og Siv Jensen ville jeg også blitt spilt opp og ned som en trekroners banjo.

Hva betyr alle disse ordene?
Det er viktig med Debatt, Åpenhet, Toleranse, Integrering, Inkludering og Respekt. Ja vel. Det er en slags magisk kraft i disse ordene. Gjentar man dem nok ganger kan man slippe unna uten å måtte si noe som helst. Lise Rieber-Mohn fra Arbeiderpartiet demonstrerte det ganske godt på onsdag. Men hva betyr de? En meningsfull debatt ville tatt sikte på å legge mening i ordene, snarere enn å la de være refrenget i apologetenes sørgmodige klagesanger. Enden på visa er meningsløshet ad absurdum - ordene blir en måte å brife med gode intensjoner på. Og gode intensjoner er egentlig ikke så interessante.

Og en ting til i denne forbindelse: “Vi trenger en debatt”? Dere har tredve minutter igjen på lufta, og mikrofoner i hopetall. Og se, der er Knut Olsen! Hva stopper dere, fehuer? Hva venter dere på?

Hvem i huleste er det som føler seg truet av Nidarosdomen?
Geir Thomas bør gjøre det alle andre taletrengte gjør for tiden - skaffe seg en blogg, eller skaffe seg et liv. Hvor i helvete får han dette fra? Avskaffe Nidarosdomen? Stavkirkene? Hva betyr egentlig det? Må vi virkelig bokstavelig talt bane veien for et flerkulturelt samfunn? Må vi rive Vigelandsparken siden alle statuene er ariske og parken er formet som en kirke? Kan vi drite i markagrensen nå som vi ikke lenger er født med ski på beina? Må vi gjemme all kulturen for at folk fra andre himmelstrøk skal føle seg hjemme? Hvor skal det flerkulturelle samfunnet hente råstoffet sitt fra når vi har fjernet alle spor av det norske? Jeg hadde blitt ganske skuffet om jeg hadde dratt til Mekka og funnet et økumenisk informasjonssenter for kulturutveksling, jobbmuligheter og toleranse der Ka’baen en gang sto.

Når skal venstresiden kaste sosionomordboken?
Det er mulig jeg tar feil her, men jeg tror TV-seere ofte trekker slutninger mellom evnen til å adressere et problem og evnen til å løse det. Fremskrittspartiet har nytt godt av monopolet på en del meninger og uttrykksformer i innvandringsdebatten. De har armslaget til å komme med mer eller mindre uhyrlige påstander - for så å lene seg tilbake mens motstanderne fomler rundt etter et svar som ikke tråkker noen på tærne.

Når Siv Jensen sier at Koranen ikke gjelder i Norge demonstrerer hun en slik Hagen-patentert rett høyre til fulle. Hun har selvsagt rett i den forstand at Koranen ikke gjelder som lovskrift i Norge. Samtidig tråkker hun oss akkurat passe på tærne - nok til at vi føler oss kallet til å svare på tiltale. Svaret vårt inneholder gjerne en god dose tidligere nevnte nøkkelord, samt insinuasjoner om mer eller mindre rasistiske motiver. Jensen kan i sin tur trippe lett rundt hele problemstillingen, fnyse av påstander om rasisme, stemple venstresiden som mer eller mindre virkelighetsfjerne og fortsette det årelange rapet fra folkedypet.

Burde vi kanskje slutte å spille rasismekortet? Hva nytter det når ytre høyre aldri føler seg truffet? Fungerer det i det hele tatt til noe annet enn å skape angst og forvirring på venstre fløy? Vi trenger kanskje ikke bake inn alle mulige forutsetninger og unntak hver gang vi uttaler oss. Man kan kanskje tillate seg å skyte litt mer fra hofta. Man må kanskje tråkke noen på tærne, med mindre man har tenkt å stå dønn stille. Alle miljøer kan ikke bli fornøyde - det er ikke en gang sikkert at man egentlig har lyst til å blidgjøre alle. For å si det enkelt: Vi er ikke nødt til å holde bakstreverske imamer i hendene for å være gode tolerante borgere. Noen ganger må man velge mellom hvem man skal sympatisere med: Fedrene eller døtrene.

Som sagt, jeg er ikke mye klokere. Fra tilskuerplass nyter jeg godt av friheten til å adressere akkurat det jeg vil adressere. Om jeg derimot skal sette tankene ut til livs, på ressurssenteret for eksempel, setter ordene seg fort i halsen, og jeg famler like mye som Rieber-Mohn gjorde på onsdag. Det blir ofte med spredte tilløp med hardtalk ispedd rikelige doser med silkemyk snillisme. Og alltid tilstede: Den snikene følelsen av at jeg gjør dem en stor, koselig og varm bjørnetjeneste. Men jeg kan liksom ikke gå lenger - jeg har jo et rykte å ta vare på. Det handler om reshpkt.

Dr. Proctagon

2005-12-01T15:47:00.000-08:00

Før vi går over til dagens hovedtema er det viktig (i det minste for min egen del) å presisere en ting: Livet hadde vært veldig mye kjedeligere uten pop. Popen er limet i musikkverden. Trenger du noen gode grunner til å sette på en skive med Johnny Hodges eller Leon Russell, skru på ZTV, og før du er kommet halvveis ut i Björksopps nye låt er du klar. Avskyen, farsottene, de irriterende fengende låtene og de fengende irriterende låtene - popen er sigarettene til (la oss si) jazzens mørke libaneser. Men noen ganger kommer det låter som er så inni hampen polsk Prince mild - som er så fullstendig evneveike, talentløse og usjarmerende at du ikke tror det er sant - litt som Keanu Reeves i nær sagt alt han har gjort - kort sagt: noen ganger er det ikke ålreit i det hele tatt.

Har dere hørt Black Eyed Peas sin nye singel, "My Humps"? My Humps? My Hump my hump my hump? My lovely little lumps? Kreft? Selvsagt ikke. Rompe. Aha.

Historien er som følger: Vi møter en ung kvinne som kommer til storbyen og oppdager at et velformet akterspeil er nøkkelen til suksess. Alle gutta har lyst til å spandere ting på henne - living is easy. Hun har noe "junk" (himert?) i bagasjerommet sitt som hun skal sjenke guttene med slik at de kommer til å like rompa hennes enda mer. Litt senere i låta kommer det en type som tydeligvis ikke har så lyst på børsten - han er mer hypp på å lage kakao, men han har bare the brown stuff og trenger følgelig melken til dama først. Og det er ikke så lett, for hun er kåt som faen. Men ikke egentlig, for hvis man tar henne på rompa kommer hun til å "Start some drama. You don't want no drama. No no drama. No no no no drama." Klar melding. Hun er bare ute etter å danse litt og bevege rompa si og sånt. Og gutta går fullstendig amok. Men hun vil ikke ligge med noen. Grrrrrreit nok.

Vokalisten heter Fergie, og er Black Eyed Peas' sexkitten. Smekker nok, skal innrømme det, de er liksom alltid det, bedroomeyes, attitude og alt det der. Men, mannens natur til tross, det holder ikke alltid, og i "My Humps" sitt tilfelle snakker vi totalhavari. For du skal ha en eksepsjonelt digg tushie for å få lov til å gjenta My Humps ni, ja, du hørte meg, NI ganger etter hverandre i en låttekst.

Produksjonen er et erketypisk eksempel på alt det jeg ikke forstår med popen nå til dags. Minimalistisk, ja vel. Elektronisk, okeiokeiokei. Men trenger det å låte så inni hampen slapp kuk som dette? Ærlig talt, hva bruker dere studiobudsjettet på? Basstrommelyden er tatt rett ut fra stocksamplepakken til Fruityloops - og den helvetes markkrypersynthen de bruker på alt av Crunk og Rythm'n'Boobs for tiden er jeg så ubeskrivelig drittlei av at jeg roper på Blümchen etter den første glissandoen. KVAKKSALVERE!

Men det verste er melodien, som er den største ripoffen siden Muses "Unintended". Her har de små ertene virkelig vrengt de små grå for å finne ut hvordan man kan gi lytterne minst mulig ut av fire minutter. Fergie gnukker seg uelegant fra A til E til A til E til A til E til A og tilbake til Een igjen. En gang i blant kommer gutta inn og korer henne, og da hører man virkelig hvor idiotisk teksten er.

Luuuuump.
Huuuuuuuuuump.
Luuuuuuuuuuuuuuump.
Hjeeeeeeeeeeeeeeeeeeeelp.

Som sagt, la oss slå ring om de lavpannede låtene som får oss til å ta av - klassikere som "Baby One More Time", "Move your Ass", "She Loves You", "Can't get you out of my head" - disse små, stygge perlene som beriker livene våre på skummelt vis - den søte svien som gjør at vi drikker vår finkulturelle tran med fornyet vigør. Men la oss utvise hard intoleranse med de låtene som ikke får til dette - de som kun er irriterende, buljongparene, de stygge andungene som viser seg å være akkurat det de er - stygge. "My Humps" er en av disse. Om du er kin på en låt om romper - last "Rompa Mi" av DDE eller "Baby Got Back" Med Sir Mix-A-Lot. Om du er kin på en musikkvideo med rumper - zapp innom en hvilken som helst annen musikkvideo enn denne, eller få deg noe porno. Kort sagt: Styr unna. Dette er bortkasta tid.

Det kaller jeg blogging!

2005-11-30T12:16:00.000-08:00

Reglene er klare: Etter første søndag i advent skal det være snø på bakken. Overraskende nok har faktisk kong vinter klart å innfri sin del av avtalen, så folkens: På med lange underbukser, og ikke klag! Det er vinter nå.

Tror jeg skal ønske meg litt disiplin av nissen i år. Selv om slike skippertak er morsomme, er jeg i prinsippet åpen for forandring. Nu vel, vi får se - like sikkert som at alt forandrer seg, er at forandringen ofte glimrer mistenkelig med sitt fravær. Rart med det der.

For de lærkulebesatte av oss: Få med dere en match med Barcelona på Tv2Zebra. Det er en avgjørelse man ikke angrer på. Nå har Messi begynt å golle også - så nå er det bare fryd og gammen.

Jaja - ikke akkurat noe kraftinnlegg, dette her - mer en oppdatering for syns skyld. Vi sees når inspirasjonen er over meg, og til alle dere der ute: Kom hjem fort - Norge brenner og det er snart jul.

Gi meg en F!

2005-11-24T03:41:00.000-08:00

Ferdig, folkens, ferdig - F.E.R.D.I.G. - Stor F, liten penis, FINITO! I hvert fall for noen uker. Adjø - nå skal jeg sove de dødes søvn. Sweeeeeeet.

Words, Words, Words

2005-11-21T05:09:00.000-08:00

Det er jo noe hyggelig med eksamensstresset. Alle i samme båt, Blindern full av mennesker og alt det der. Selv om jeg ikke er skapt for det, tror jeg jeg ser sjarmen. Men med en ferdig og tre igjen trenger jeg fremdeles både sjarm, flaks og superkrefter. Litt vel drøyt blir det nok - men jeg har bedt om det, og noen ganger tror jeg at det er skippertaket jeg igrunnen liker best. Det blir i hvertfall nesten alltid til at jeg brenner midnattsoljen - så hvorfor klage?

Så to filmer i helgen - "Batman Begins" og "Kjøpmannen i Venedig". "Batman Begins" var som ventet. Jeg syntes Christian Bale traff ganske så godt i sin tolkning av den kuleste og mest sinssyke superhelten - og Michael Caine og Gary Oldman er jo blandevann godt som noe. Nolan har tolket Gotham (den egentlige hovedrollen i de nye batman-filmene) glimrende - byen balanserer ypperlig mellom moderne metropol og klassisk scifi-dystopi. Glimrende.

"Kjøpmannen i Venedig" var dramatisk nok, den. Al Pacino balanserer jøden Shylock hårfint mellom blodtørstighet og tristesse, og blankvers piskes ut på velkjent måte. Jeremy Irons er like mumlete og korrekt som han alltid er - vet ikke om jeg liker eller avskyr ham. Filmen er ganske tro mot manus. De gjør scenene uten veldig mye mas - og det var igrunnen helt fint. Men for en historie - Shakespeare er litt av en tullekopp.

Men, men - nå er det oppgaver for alle penga. Og så - i den andre enden av denne ukens tjue sider lange tunell, glimrer starten på hoppsesongen i Kuusamo. Denne sesongen skal det smelle ordentlig. Jeg gleder meg.

Kongen blant årstidene

2005-11-10T07:06:00.000-08:00

Dypt inne i den hodeløse noiaens måned - Høsten er blitt slem nå, det er vått over alt i Oslo, matta på ullevål er bare fornavnet. Men vi kan ikke klage - for høsten er den eneste årstiden som fremdeles er lik seg selv - drittvær, fine farger, drittvær, god stemning, drittvær, alt dør - for å si det med Jan Fredrik Kukk Karlsen: Høsten leverer. I motsetning til sommer og vinter, som til enhver tid ligner ganske så mye på ulike faser av høsten.

Har endelig fått lyttet litt på noen låter fra "possibilities", den nye skiva til Herbie Hancock. Der har han med seg ulike kjedelige gjestevokkiser (Sting, Annie Lennox, Joss Stone mm.) - og han gjør covere. Det lover ikke godt - men to godbiter er det dog: Paul Simon gjør sin kanskje fineste låt, "I do it for your love", og da er saken faktisk ganske saftig biff. Herr Hancock tråkker ingen på tærne, og den lille Jøden synger fremdeles mer forståelig enn de fleste snakker.

Leon Russell er en kar jeg skulle ønske flere av dere gjorde seg kjent med. Han er en fantastisk låtskriver, arrangør, musiker og vokalist som gjennom hele sin karrierre har flydd passe komfortabelt under radaren. "A song for you" er klassikern, og her gjøres den av (Å, hold på meg!) Christina Aguilera. Det funker faktisk ganske greit - arret er så fullt av elegant patos at syngedama ikke driter seg ut når hun runker. Og låta er stø som pokker. Litt mye blir det - men det er jo en colab man må bli nysgjerrig på, er det ikke det?

Kåring

2005-11-09T09:57:00.000-08:00

P3propagandablekka Spirit inviterer deg til å kåre tidenes norske låt. Vedlagt får man en liste med hundre alternativer. 90 av dem er, etter mitt syn, møkkalåter. Hva i huleste gjør "Bønda i fra nord" på lista? Eller "Sommerflørt"? Spirit er så kåte på å være i sentrum av den norske musikkrevivalen at de uten å blunke kaster all musikkjournalistisk refleksjon på sjøen før du kan få sagt "Sjarmerende Lo-Fi høstmusikk". Nåvel, fuck'em, her kommer ti forslag til tidenes beste norske låt, inviterer folk til å romstere litt selv.

1. "Dovregubbens hall" av Edvard Grieg - vinner knepent over "Morgenstemning" grunnet større headbangerkvaliteter. I sannhet en norsk klassiker. Det er Grieg hiphoperne sampler, ikke Biosphere.

2. "Kjør Langsomt" av Kjell Grundteig - denne nitimeklassikern viser at det var liv i køntrifoten lenge før Motorpsycho begynte å gro hår på nytt. Kostelig.

3. "Down the road of golden dust" av Kåre & The Cavemen - "Long days flight.." er kanskje det eneste helt uunnværlige norske albumet - jeg har ihvertfall ikke funnet noe album som gjør helt den samme nytten. "Down The Road" er toppen av ereksjonen - en god gammaldags showlåt med blåsere og uimotståelige gitarhooks.

4. "The Beast of Kommodo" av Jan Garbarek Kvartett - De fire store i norsk jazz - Andersen, Christensen, Rypdal og Garbarek - er samlet på denne skiva - Garbareks første internasjonale utgivelse, og en av de første skivene på ECM noensinne. "Kommodo" er en skikkelig postrockperle hvor frie impulser møter et sinnssvakt drivende groove. Virkelig verdt å ta en lytt til.

5. "All I know" av Anneli Drecker - Førstesporet på den komisk titulerte skiva "Tundra" lovet bedre enn skiva holdt. "All I Know" er en balade i cinemascope - sykt vellykket strykerarr, lekre elektrobobler - gåsehud.

6. "På Låven sitter Nissen" med The Source og Cheb Hocine - Det mest hysteriske og vellykkede tverrkulturelle prosjektet i norgeshistorien. Norsk Frijazz møter storband møter eldgammel persisk sangtradisjon i en av de mest uttværa norske julesangene. Det funker som faen - og gjerne helst live, hvor det virkelig er helt sensasjonellt.

7. "The Golden Core" med Motorpsycho - Det er lett å tro at Motorpsycho er verdens beste band når de er på sitt beste. Det er de kanskje ikke - men på Golden Core funker alt. Selvtillitt og evne møtes i en langsom droner som er mesterlig oppbygd, godt utført (Falske OD-gitarer, Kvinnevokal og alltingen!) og umiskjennelig Psychonautisk. Vet at det er mange som ikke helt klarer Motorpsycho - men vis meg ett annet norsk rockband som har noe som ligner "The Golden Core" på repertoaret. Liveversjonen på "The MotorSource massacre" (Frijazz (Source) møter Hardrock (Psycho) møter støy (Deathprod)) funker, den også.

8. "Star Wars" med Sanderfinger - For dere som liker sånn småsøt, smådum norskspråklig dustepop: Stort søtere og dummere en dette blir det ikke! Albumet "Camping" har fetere låter enn dette - men ingen av dem er skrevet av sønnen til frontmannen. Luke Skywalker er tøff. Han har lasersverd.

9. "Shades We Wear" med WE - WE har tre låter på repertoaret. Felberg synger samme linje om og om igjen. El Caco er antagelig mye bedre. Men WE har norges beste gitarist i Andreas Kirkvaag, og det hjelper. På "Shades we wear" spiller han kassegitar med fuzzpedal og slide. Låta er seig, melodien er velkjent, men før eller siden gir du opp og begynner å digge. Egentlig er for eksempel "I&I" en bedre låt - men "Shades We Wear" har et eller annet.

10. "Deilig er jorden" med alle sammen - mye fine salmer - på toppen troner denne, mest av gammel vane, men også fordi den er veldig fin. Ingen salme er mer skoleavslutning i kirken, ingen er mer begravelse. For å si det kort - "Deilig er jorden" er en potetsalme. Pensum.

Og, bare så det er sagt: FØKK "From Grace", "One-Way Street", Hele tungtvann-katalogen, "I'd Rather Dance With you", "Tolerate", "Fuel For Hatred", "Girl in Oslo", "Girl In Harstad", "Girl in Skedsmokorset" osv, osv, osv.

Faen - Jeg glemte å nominere "Kugutt ifra strømmen". Jaja, kanskje neste gang.

Filip

2005-11-08T09:28:00.000-08:00

�Er paa et lite Beverly Hills-kick her. Steve er kanskje den morsomste. Han laerer aldri. Ha ha ha ha. Han og kameraten Muntz finner paa saa mye moro. Ha ha ha ha.

2005-11-08T09:20:00.000-08:00

Ray Pruit aka Jamie Walters: TV-historiens kuleste womanbeater. Musikkhistoriens mest tafatte pudding. S�nn kan det g�.

2005-11-08T09:04:00.000-08:00

George Clinton mugshot. Hva skal man si? Funkiest man alive? Eller bare en gammal stakkarslig geezer? Kanskje litt av begge deler?

2005-11-05T22:26:00.000-08:00

Så lett det må være å være Ingrid Fiskaa. Ja til fint. Nei til dumt. Rødt kort. Gult kort. Varm Lunsj. Dessert. Dessert. Dessert. Dessert.

Shitlist

2005-11-04T08:58:00.000-08:00

Fredag, fredag, fredag. Negervennen til Hr. Crusoe, dagen over alle dager - for noe dritt! Hva skal vi bruke all tiden til? Drikke oss fulle? Høre en ny låt? Kanskje begge deler på en gang?

Nuvel, uansett: Her kjem ein liste med ørekonfekt dere kan bruke noen minutter på.

Candlemass med Darkness is falling in paradise og Black Dwarf. Særlig den siste anbefales sterkt.

Todd Rundgren med Sometimes I don't know what to feel

Dälek med Three rocks blessed og Speak Volumes

Non Phixion m/ D-Blaze Arsenist med 14 years of rap

Mustach med Down in Black

Mr. Bungle med Sweet Charity

Joan Baez med Babe, I'm gonna leave you

Tomahawk med Jockstrap

Snakkes.

U S of A

2005-11-03T09:04:00.000-08:00

Innbyggerne i Mile High City i Denver har stemt for å legalisere brukerdoser med marijuana. Det er organisasjonen SAFER (Safer Alternatives For Enjoyable Recreation) som har kjempet igjennom dette. Amerika er et rart land. Der finner du en by for hvert eneste lille fillebehov. Sodomist? Bigamist? Countryfan? Libertarianer? Nemo Problemo! Vi har byen for deg. Rått.

Monsterlørdag

2005-11-02T11:19:00.000-08:00

Svarte heller, vet at dette er i seinaste laget, men på søndag var jeg bakfull, på mandag var jeg bakfull og opptatt, og i går var jeg opptatt, så her kommer det:

For en SINNSSVAK fest det var i byen på lørdag.

Folk fra utkantstrøk vil sikkert sammen med balleløse Osloværinger påstå noe slikt som at Vålerenga ikke fortjente seriegullet. Dem om det - de kan tilbringe evigheten sin i helvete sammen med Matta Mathiesen og repriser av Nederlands beste fotballkamper gjennom tidene. Jeg bryr meg ikke. "Fortjene" er et vanskelig begrep - og jeg synes det er på tide at hovedstaden får sin del av flaksbuketten. Anyhow, Lørdag kveld var nederlagene glemt, borggården til Rådhuset var smekkfull, og alle var lykkelige.

Jeg møtte Øivind litt tidligere på kvelden - han var begeistret, beruset og rusa på en gang, og jeg var ikke i så verst form heller. Frognerområdet var faretruende stille - det eneste som avslørte at det ikke var midt på natten var at de få jentene som passerte oss på veien ned til byen lukta parfyme i stedet for alkohol. Ved Aker Brygge begynte adrenalinet å kicke inn etterhvert som jubelbrølene steg i volum. De siste hundre meterne beina vi - og hjernen, som vanligvis legger sin stolthet i å utvise simultankapasitet og kaos i systemet, var nå utelukkende fokusert på en eneste ting: Fy faen så FETT. Og pass opp for trappetrinnene.

I borggården var det harry allsang og gratulasjoner over en lav sko. Vi skålte i Tuborg, lot humla suse og ropte på David Brocken. Etter 45 minutter kom Rekdal ut av Heisen og holdt en kort, meget fascistisk tale der hovedbudskapet var: Fy FAEN så FETT.

Etterpå skulle spillerne kjøre i åpen bil nedover Karl Johan. Jeg og Øivind, som på dette tidspunktet hadde møtt broren sin, Eigil, som var enda lykkeligere enn oss, var hypp på å få det med seg. Vi hadde forsåvidt ikke mye valg - for før vi visste ordet av det var vi fanget inni en stor monstrøs Jenka som vi ikke kom ut av før vi var nådd Studenten, som forsåvidt ikke er Studenten lenger, men Hard Rock Cafe. Kjøssmegiræva.

På dette tidspunktet merket jeg at nyrene var nådd bristepunktet - de var tydeligvis ikke kalibrert for omgang med euforiske folkemasser denne kvelden. Jeg forlot følget mitt under stor tvil - det kunne gå kilometre før jeg fant en ledig busk. I tillegg hadde Øivind bedt meg om å plukke opp noe å drikke. Et selvmordsoppdrag.

Men NEIDA! På tullinløkka var det buskbonanza, rett inn og rett ut uten mye om og men - og på Deli De Schmukkas i Universitetsgata var det ikke kø i det hele tatt! Og Farrisen var kald! FY FAEN så FETT!

Tilbake i følget før ti minutter var gått. Karl Johan så ut som 17. Mai midt på natta - det var folk over alt. Bilene kom seg ikke frem - på et tidspunkt tror jeg faktisk trafikken gikk baklengs. Vi pigga opp mot egertorget mens festglosene hamra mot brosteinen. Ved Stortinget hadde lasteplanet med spillerne satt seg fast i folkemengden. Det var umulig å bestemme hvor man ville der oppe - man ble bare flytta på en gang i blant. Oppå lasteplanet var spillerne verdensherskere - Gashi ristet flere hender enn en Irsk politiker og Iversen viste rompa si hele tiden. Fotballspillere, ass.

Videre inn på Nylon, hvor gulvet ristet og ølet flommet. Seltzer satt innerst i kroken og koste seg - over alt var det blide fjes. Tror kanskje det er det som var det største kicket ved kvelden - ikke at Enga vant, selv om det var ganske gøy - men at et uteliv som ellers stort sett er dominert av personlige smålige agendaer for en gang overga seg til massesuggesjonens sinnssvake kick. FY FAEN SÅ FETT!

Etterpå stakk jeg opp til Anna, som hadde kostymefest. Jeg var ikke forkledd, men jeg gjorde så godt jeg kunne allikevel. På dette stadiet var det dog svært lite vettugt å komme med - jeg hadde hakk i plata, alt var unikt, alt var godt. Tror jeg var en mare av en festdeltager. Men men.

Husker ikke hvordan jeg kom meg hjem - bortsett fra at turen nok ble gjort unødvendig lang. Det neste jeg husker klart er at jeg midt på natten ble vettskremt av muttern da hun kom inn på dass akkurat i det jeg sto og vasket fjeset mitt. Dagen etter ble jeg opplyst om at møtet fant sted halv tolv på dagen. Jaja - small potatoes, det var verdt bakfylla, for dette skjer ikke så ofte. Jeg gikk glipp av paraden da vi vant mot Polen i 93, jeg fikk bare med meg periferien av feiringen etter Brasil '98 - endelig fikk jeg oppleve hva som skjer når fotballgalskapen overtar verdens kjipeste paradegate. Goddamn. Neste gang det skjer anbefaler jeg folk å være med - det er ikke det at fenomenet er enestående i den større sammenheng - dette er de sikkret bedre på nesten hvor som helst ellers på denne kloden - men det er kanskje nettopp derfor dette ble en utblåsning av de sjeldne.

Helt klart en kongelørdag. Noe helt sjukt må skje om den kvelden skal overgås i løpet av halvåret. Milde måne.

Lørdag Schmørdag

2005-10-29T07:38:00.000-07:00

Jeg har blitt ganske lei av de gjentatte harangene om selvbiografiske trekk i skjønnlitterære bøker. Det norske debattmiljøet fortoner seg ofte som et slags evigvarende skakkjørt nachspiel. Og, selv om temaene er blitt studert om og om igjen er det ikke ofte man blir presentert for et nytt poeng, noe som kan gjøre diskusjonen relevant igjen. For eksempel - i hvor stor grad er en miljøskildring selvbiografisk? Saabye Christensens liv er pløyd inn i jordene ved Marienlyst. I Varg Veums Bergen er Gunnar Staalesen alltid like rundt hjørnet. Og New England - vel, John Irving er New England og New England er , i det minste for meg, John Irving.

Kanskje noe lignende kan sies om historien. Kanskje er menneskeslekten som en slags romferge som slynges rundt av større krefter, mentalitetens sentripetalaksellerasjon, språkets treghetslov, kall det hva du vil, biografi er det i hvert fall ikke. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg vil ha meg frabedt enhver påstand om en språklig vending, men jeg mottar privilegiene hypotesen medbringer med takk. Uansett - kanskje er den ideelle verdenshistorien en eneste stor miljøskildring. Sånn var gatene våre, og jordene våre, slik så virkeligheten ut. Det er mye som tyder på at dette kunne blitt ganske kjedelig. Churchill hadde for eksempel ikke fått plass.

Men det er nå en gang det jeg har valgt å studere. Satans studweb. Man tror jo bare man tuller når man er der inne - det hele minner om Lego, bare mindre seriøst, på en eller annen måte. Jeg hadde da ingen anelse om at jeg faktisk måtte lære meg dette. Mentalitetshistorie. Franske tølpere. Italienske bøller. Gode poenger, anal utførelse.

Nei, for helvete, nå er det snart kamp. Mitt tips: Start kommer til å rive fredrikstad i stykker. Dette blir grusomt.

Negotium

2005-10-28T07:41:00.000-07:00

Hallo hallo, fehuer! Fredag igjen, jeg er blitt 22 år gammel siden sist, jeg er ikke blitt mye klokere, verken på meg selv eller på dere andre. Det er for så vidt akkurat som ventet. Har en tykk bunke bøker som kanskje kan hjelpe meg - jeg betrakter fremtidsutsiktene med sunn skepsis, og gidder ikke en gang sette en tier på VIF på lørdag. Nå er det snart November, og kong vinter har allerede reist bust - alt er som det skal være i Norge. Det er ikke klimaforandringene - det er landet vi bor i.

Martin Kolberg sitter på TV og forsøer å overbevise oss om at Arbeiderpartiet ikke er et gubbeveldet, men ingen blir overbevist, de sitter bare og grubler over hvordan studiolyset reflekteres i den store runde issen hans. Spirit prøver å kåre tidenes beste norske låt. M2M, Kings of Convenience og OnklP er blant de nominerte. Og Trond Giske er kulturminister mens Martin Revheim står i kassa på Bare Jazz.

Ja, det er midnatt i Norge. Og den kommer til å vare en stund.

Siden det ikke er noen som har kommentert min varmhjertede anbefaling av Ulvers siste skive , gjentar jeg meg selv: Sjekk den ut. Du finner den kanskje ikke spiselig - men du bør prøve. Det samme gjelder "Koranoid" av Erik Bakken Olafsen. Eller en matrett du ikke har smakt før. Før du vet ordet av det har du fått fugleinfluensaen, og da åker det rakt åt helvete.

La nattbordsbønnen være noe slikt som: "Kjære Gud - bare to-tre år til! Jeg er spent på slutten av Sopranos, rettssaken mot Phil Spector, den neste skiva til Radiohead, det neste valget i statene, hvordan jeg gjør det på eksamen, den neste gode vennen jeg kommer til å få, og som jeg ikke kjenner ennå. Ikke vær gnien". Livet ender, som Trond Berg Eriksen så treffende sier, med en lang fjert i horisontalen. Det som kommer før er ofte litt som ventetiden på BCG-vaksinen. Men det går alltid an å bruke tiden bedre. Jeg skal prøve å være flink i helgen. Jeg lover ingenting annet enn at fiaskoen/suksessen kommer til å være soundtracket av liflige toner - fortrinnsvis Gartnerlosjen, Dälek, Dave Holland og, som tidligere nevnt, "Blood Inside" av Ulver. Også blir det vel noe fotball.

Går mye i fotball for tiden, gett

2005-10-23T10:18:00.001-07:00

Når de norske kanalene ikke gidder å sende annet, er det like greit å gi seg over. Nei, jeg snakker ikke om slankeprogrammene på TVNyrge, men fotball. At tippeligaen er spennende er noe vi alle vet - men på TV2Zebra (Du store verden - så bedriten verden er blitt) får du skikkelig indrefiletfotball fra den øverste divisjonen i spansk serie.

Og det er derfra jeg kan rapportere at vi har mye å glede oss til fram mot Tyskland 2006. Robihno og Ronaldihno, greit nok - men min nye favoritt er bitteliten, blond og argentinsk.

Lionel Messi er yngre enn søsterne mine. Han blir regnet som et av de største talentene fra 87-generasjonen, og det kan jeg godt tro på. Mot Osasuma rev han i stykker forsvaret gang på gang, ikke ved hjelp av frijazzfinter, slik som Ronaldinho, men ved hjelp av kroppsfinter, fart og superfart - litt som Maradona. Seriøst - Owens talent (da han var ung og frisk) er en VITS i forhold. Tror jeg. Noen av de tingene han gjorde var ihvertfall fullstendig usannsynlige - og det bør nevnes at det var en av de første kampene fra start for hans del. Får håpe han ikke gjør alt for mye dumme ting fremover (argentiner som han er) - om han holder seg på den rette sti vil han bli kjent som karen som fant korteste vei fra midtbane til mål gang på gang på gang. Makan.

2005-10-23T10:18:00.000-07:00

Messi: P� jakt etter en slags krysning av Askepott og Mia Hamm?

Gloomy Saturday

2005-10-22T05:11:00.000-07:00

I sitt hjørne av verdensveven gir Bendik regnet det glatte lag. Må jo egentlig si meg enig - det er no forbanna herk - men når himmelen nå en gang faller i hodet på oss, kan man like gjerne finne på noen dertil egnete aktiviteter.

På kan man høre verdens første radiodokumentar i surround. Den handler forsyne meg om Mari Boine, og skal visst være skikkelig mindblowing. Vettafaen, jeg - men om man er i lytterhjørnet kan jo dette være et sted å starte.

På bokfronten har det blitt mye biografier og lignende i det siste. Jeg kan jo nevne "Helter Skelter" og "The Dirt". Den ene er om Manson-mordene, den andre handler om Mötley Crüe. Jeg vet ikke helt hvilken som er mest skremmende - men begge to er skikkelige page-turnere. Nå holder jeg på med en JFK-biografi som er ganske ålreit også. Robert Dallek heter forfatteren.

Musikk, musikk! Som tidligere nevnt, "Music From Two Basses" av Dave Holland, "Blood Inside" med Ulver og "Seven Steps"-samleren til Miles Davis er tre glimrende skiver for dere som vil ha noe litt sterkt å bryne dere på. Ellers er Bob Dylans "Bootleg Series 3: The Rolling Thunder Revue" en skikkelig frekkas av en Live-skive. Her har han satt sammen et band etter min smak. Stjernene kryr, Bob er on faiyah og låtene duger jo, de. Kan tenke meg at folk som liker Bob Dylan i utgangspunktet vil få ekstra mye ut av denne skiva.

Film? Joa - men på dager som dette: Lei heller en sesong med et eller annet. Det er en fin dag for "24", tror jeg.

Går og legger meg, jeg.
Haddegodta.

En god dag for fotball

2005-10-19T16:12:00.000-07:00

Siden tidenes morgen har mørke høstkvelder hatt et slags uløselig bånd til Rosenborg i Champoins League. Det er en tradisjon innpodet i meg like sterkt som skøyteløp på Bislett er for Jan Erik Vold. I hvert fall nesten.

Så også i går kveld, egentlig en kveld viet til noen andre trøndere, i hvert fall nestentrøndere. I høstmørket fikk jeg en opplevelse som både minnet meg om førstehalvdelens sjarm og helaftenens utilstrekkelighet.

Allerede i halv åtte-tiden småtrippet jeg. Det hadde delvis noe å gjøre med sterk kaffe servert av en ytterst hyggelig ung dude på condio - men også med det faktum at jeg ville komme meg avgårde til Blå for å høre Ingebrigt Håker Flaten kvintett. Da Embret endelig kom var jeg i hundre, og etter en halvmiserabel banetur var vi i mikrouniverset brenneriveien hvor Terningen burger og Blå er de eneste koordinatene du trenger for å nå nirvana en heldig kveld.

I døra fikk vi vite at konserten ikke startet før halv ti. Embret slo seg på pannen: Så klart! Trønderne må sjekke ut første omgang før de går på. Med andre ord hadde vi tilsvarende god tid til å se første omgangen på Orlandos rett oppe i høgget. Der møtte vi tre murere som satt og koste seg. De gjorde seg klar til skikkelig grisebank, og lo høyere for hver spillerduell som ble ramset opp. Flatens lag var ikke tilsvarende brutalt - men det borget godt, det også.

Braathen mot Carlos - Ingebrigt Håker Flaten er en av våre mest distingverte unge. Sammen med Nilsen-Love har han vært ung norsk jazz sin MVP i nærmere ti år. Han er også en generøs og skapende musiker på egenhånd. Alt i alt en nestor på kontrabassen.
Ciljan Skjelbreid mot Zidane - Anders Hana er et det yngste stjerneskuddet i norsk improvisert musikk. Han kommer fra Stavanger, og han voldtar hollowbodyen sin med slik undertrykt vrede bare gutter i starten av tjueårene har. En naturkraft.
Raul mot Espen Johnsen - Ola Kvernberg er den yngste jazzkjendisen i Norge. Smørbukkutseendet og hangen til gåstolfavoritten stringswing skaffet ham et internasjonalt rykte før han startet på høyskolen i Trondheim. Der oppe har Indreberg og resten av gjengen skrudd ham fra hverandre og satt ham sammen igjen. I prosessen har noe dypere enn lørdagstv-appellen røpet seg. Kvernberg er nå i ferd med å etablere seg på et akseptabelt kred-nivå i hipsterkretser.

Joda - dette skulle bli morsomt.

De første femten startet lovende. Rosenborg var aldri i stor fare, Ciljan Skjelbreid viste lovende takter i kontringsspillet. Flaten kvintett startet på sin side med stor selvtillitt og spill på små flater. En saksofontrio ble etter en stund komplimentert av melodisk flankespill og Hana på løp. På midten satte Roar Strand seg i respekt - han har spilt nærmere hundre kamper i CL - i sannhet en norsk legende. På andre siden av Europa, en time senere, viste Flaten hvilken sann kaptein han er. Kvintetten startet ut de første tredve-førti minuttene med en ekvilibrisme og en variasjon som virkelig innfridde til de høye forventningene som var sådd siden sommerens konsert på kongsberg. Bakerst spilte Fredrik Rundquist og Espen Johnsen bra. Hvert bassutbrudd ble svart må med stikkekunst, hvert Raul-skudd med feberredninger. Midtveis i begge seansene skjedde det - på blå med en Bråstopp inn i en Hana-solo som blåste lokalet, på Bernabeu med en Storflorpasning som fant en av Strands ofte utmerkede avslutninger som igjen fant nettmaskene, og kvelden var vår.

Men hvor lenge var nå egentlig Adam i paradis? Andreomgangen raknet for Rosenborg mens Flaten kvintett reddet seg inn på rutine og fingerspitzgefuhl. Men det skal faen meg sies: Jeg har sett for mange timinuttersvamp på Blå til å bli imponert eller hypnotisert av en helt grei elleve fjerdedelerstakt. Det slo meg at norsk jaz snart kanskje er moden for en skikkelig spillestildebatt - vi har tyna sekstitallet for alt hva remmer kan holde i ti år - det er kanskje tid for å spisse ekstremene snart? Flatens sett inneholdt veldig mye fint - men jeg synes den gjengen der må bli flinkere til å variere tidsdimensjonen i musikken sin. Her møter alle temaer sin skjebne i ganske standard tidsformater - frenetisk krabbejazz i fem minutter, vamp i ti minutter, buegnikking i fem, vamp i femten - og ved veis ende er de første førti minuttene med magi blitt til nitti minutter beinhard realisme, beinene var stive og ølen var tam. Alt i alt var vi ikke mye klokere på veien hjem enn på veien ned.

Men, høsten som våret som året som livet handler mye om å dyrke høydepunktene. Og da Skjelbreid dro av Zidane, Holm dro fram baritonen og alle holdt pusten var det ganske bra. Og ganske bra er jævlig bra for en Onsdag.

Røykepause

2005-10-16T20:35:00.000-07:00

Joda, mine damer og herrer, tradisjonen tro sitter Filip midt i oktober nedgravd i kompendier og brenner midnattsoljen. Sent ute igjen. Og det uten god grunn. Det er sånn det skal være på Blindern - for meg uansett, jeg tror i grunnen jeg liker det best slik. Døgningen er en reise, en utforskning av smertens egentlige mening, av vita contemplativa, av pulverkaffe.

På stereoen ruser Gram Parsons køntripirater av gårde, ved siden av laptopen ligger kapittel to fra Kvinneundertrykkelsen av John Stuart Mill. Det er, til min store forbløffelse, hysterisk morsom lesning. Mill er fullstendig overtent, og det fører til noen ikke helt uefne (efne?) formuleringer. Her får Gud og Hverman sitt pass påskrevet. Sjekk ut denne her:

"Det finnes utvilsomt kvinner, som det finnes menn, som ikke vil være fornøyd med å bli vurdert som likeverdige; som det er umulig å oppnå fred med så lenge noen annen vilje enn deres egen blir tatt hensyn til. Det er slike mennesker skillsmisseloven er skapt for. De passer bare til å leve alene, og intet menneske bør tvinges til å knytte seg til dem."

Han er også ganske ålreit når han snakker om den uformelle makten en kvinne kan ha innenfor ekteskapet:

"Men dette selvforsvarsvåpenet - som kan kalles kjeftesmellens makt eller rivjernets sanksjonsmidler - har den fatale mangel at det er mest effektivt mot de minst tyranniske overordnede og til fordel for de minst fortjente underordnede (...) Hustruens makt gjennom ufordragelighet fører vanligvis bare til et mottyrranni som i sin tur gjør de minst tyrannisk anlagte ektemenn til ofre".

Koselig, ikke sant? Teksten er ellers full av slike klarsynte og sprengkraftige betraktninger. Absolutt anbefalt lesning under kategorien "Gamlinger med gode poenger". Oh, well - tilbake til oppgaven. Om dere ser meg på Blindern i dag: Vekk meg, eller hent en kaffe til meg. På forhånd takk

BassPlukk

2005-10-16T06:58:00.000-07:00

Det er noe med høst og jazz, en eller annen flanellsvensk sammenheng som liksom ikke vil slippe tak. Når bladene skifter farge og morgenene mørkere trenger barytonsaxofonen og strykerbassen seg på som neper på klassefest. Det kan nok ha noe med at høsten er en tålmodig årstid. Det er nå man får jobbet med ting, det er nå man får lyttet. I Høstmørket dyrker vi tilkoblingen, ikke avkoblingen, og sånn sett er vi godt rustet til å møte jazzen i all sin prakt, og ikke som arbitrært og jålete tilbehør til en eller annen mer eller mindre pitoresk sommeropplevelse.

Så hvorfor ikke bruke en time på "Free Fall", en norsk-amerikansk trio bestående av Håvard Wiik, Ken Vandermark og Ingebrigt Håker Flaten? På "Amsterdam Funk" er respekten grenseløs, og i det trommeløse landskapet finner både bass, klarinett og piano rom til å alternere som rytmisk anker og solist. Bandet bruker timen sin meget godt, og komposisjonene varierer fra nokså streit cooljazz til avant-kammer. Spenningen mellom musikerne er forbilledlig - Vandermark er het i toppen, men samtidig hovmestersk i avleveringene. Flaten er som vanlig slavisk i letingen etter sonisk rettferdighet - når han spiller lavt er det nesten umulig å skille bassen fra de andre instrumentene, når han spiller høyt er det høyt. Men alt i alt er det kanskje Wiik som sjarmerer meg mest på denne innspillingen - for når Flaten og VAndermark støter sammen som to sveiseblinde tyrefektere, er det Wiik som binder det hele sammen og fremdeles holder det på riktig side av kaffebordet. Ikke at jeg er motstander av de mer outrerte forsøkene - men dette er en skive jeg har lyst til å få spilt hos fattern. Common Ground, tror jeg det kalles. Albumet koster 150 kroner på Platekompaniet - hvilket vil si at du kan smelle til med en eplekake også for tohundringsen. I call that a Bargain.

I 1971 spilte Dave Holland inn sin første skive for ECM: "Music from two basses", en duettskive sammen med bassisten Barre Philips. Nå kommer skiva ut på nytt, og hvilken fryd er vel ikke det: folk som kanskje i utgangspunktet er litt skeptisk til noe så voldsomt som kontrabassduetter kan i grunnen la være å prøve - for dette er voldsomt. Men, om man avfeier det på antagelsen om at dette kun er noe som måtte interessere bassister, tar man feil. Dette er et personlig og temperaturfylt møte mellom to meget talentfulle frie improvisatører. Til tider er dette hissig og uforutsigbart som en flamencoduett på meskalin, andre ganger er det fyrrige og mosete bueduetter, noen ganger er det ulidelig bråkete, og andre ganger igjen er det stille. "Music from Two Basses" er intet mindre enn en klassiker - en uredd utforskning av en uvant konstellasjon. Selvsagt burde dette være pensum for enhver bassist i galaksen - men hvis man er hypp på en unik musikkopplevelse, er dette uansett musikalsk bakrunn et sted godt som noe å starte.

Men når søndagsmiddagen skal inntas, og man på død og liv har lyst til å innta denne med musikk i bakgrunnen, kan nok både "Amsterdam Funk" og "Two Basses" føre til litt kjipe kvelningsulykker. Da trenger du noe helt annet. Jeg foreslår "Seven Steps: The Complete Miles Davis 1963-1964". De selger høydepunktene for en hundrings på platekompaniet. Dette er dresskledt jazz av ypperste merke, fullstendig fritt for horing og andre styggedommer. Her er Miles Davis i ferd med å finne ut hva han skal gjøre med det nye unge bandet sitt - og han bruker gamle ballader for å finne ut av det. Hør Sam Rivers prøve seg i bandet, Tony Williams finne formen, Ron Carter være like uklanderlig generøs som han alltid er, og Miles i skjellsettende god form. Anbefalt.

Ellers anmoder jeg alle om å se Robotene - en meget sjarmerende film med tidenes kuleste rutsjebaner. Tror sannelig jeg skal se den igjen. Ha en velsignet søndag.

Midnatt i Norge

2005-10-15T09:33:00.000-07:00

Norges påtroppende finansminister satt på TV i går. Hun lo hele tiden. Også sa hun at hun ble kvalm av å se på grafer. Og at hun bare måtte le av den nye statsministeren når han var "så opptatt av den derre budsjettbalansen".

Kjære gud: Hjelp! Det må ha skjedd noe feil ett eller annet sted! Hjeeelp! Ryktet forteller at Øystein Djupedal blir "Kunnskapsminister"! Og hvem vet hva slags troll Arbeiderpartiet og Senterpartiet trekker opp av hatten! Ooooh...ooohh..Ooorheim. Men du får meg ikke til å savne Hell Magnum. Ikke ennå. Selv om du prøver hardt, det er helt tydelig.

2005-10-13T17:23:00.000-07:00

Ulver: Tror ikke det er lov til aa ha saa mye pels paa norske sykehus.